slik vi fant hverandre...

Der det sanselige føles som potetmel i håndflaten. Mye avhenger av den følelsen det gir av å ta toget alene. For første gang. Dersom alt går som det skal, dersom tankene flyter dit de skal, mye avhenger av den enkelte, av at hver og en gjør sin jobb. tar sin byrde, uten å snakke om den. Bli tyngden, bli et verdens atlas, puste på innpust og utpust. Bevegelsen som tiltrekker deg, skaper deg og forlenger deg akkurat idet du oppdager den. Være med verden, der guddommeligheten kan forsvares. Der eksistensen holder fast, og det er uutgrunnelig vakkert. Der finner du det ytterst sanselige, der finner du en tilstedeværelse, som minner deg om den tiden, du kunne reise alene, og føle at ensomheten var det tryggeste du visste om. 

... og da grøsser du ved tanken av snøen under føttene dine høres ut som potetmel, den samme lyden som når du gnagde på vanten din.