monsterboken.

Hun satt seg ned
Sove, det var det
eneste. sove mens
de to der fremme
bærer henne frem
til dit hun skal. De
må jo bære hundrevis
om dagen. At de ikke blir
slitne i armene. Men man
lærte jo som liten, at man
trenger jo ikke være sterk
for å kunne fly.
Se på Karlson på taket og
Peter Pan foreksempel.

Bær meg, fly meg! tenkte
hun søvnig idet det smøyg
seg en liten dame i oransje
genser ned i setet ved siden
av. Det er absurd å sove slik
som dette. Kan de ikke bare
bære meg hjem mens jeg sover.
Ingen ville merket det engang,
tenkte hun.

Den lille damen i setet ved siden
av trekker opp en bok av vesken
sin. idet hun bretter den ut over
fanget, rører hun bokpermen med
nesetippen og lukter forsiktig.
De små bevegelsene synes nesten
ikke. Det er tydelig at den lille damen
ikke har lest denne boken før, mest sann
synlig aldri åpnet den. Hun drar lukten
inn gjennom nesen, som for nesten å
lukte seg frem til innholdet.

Så der sitter de. Den ene lukter på boken,
den andre hviler hodet mot iskalde vegger.
Hun kan ta en titt da, på boken. Hva lukter den?

Et døsig, stjelende blikk vinkles fra den iskalde
veggen, og på bokpermen lyser grønne, skarpe
klare bokstaver, og lukten overdøves:

KREATIVITET! Hvordan
finne frem til sin indre kreativitet.

Hun vet ikke om hun skal le eller gråte, men
tenker at hun er for trøtt til å gidde å reagere.
Damen i den oransje genseren leser flittig,
perm til perm,gyldne sitat på gyldne sitat
om hvordan hun skal finne frem til sin indre
kreativitet mens de der framme, løfter dem
begge og flyr dem hjem.