tåspiss monster

Hun har gått med tåspiss sko siden.

Balansert med tærne.
tærne samles for å skape
et tyngdepunkt, slik at
kroppen kan holde seg
oppe. Tyngdepunktet svaier,
og tyngdekraften balanserer
på sin egen rimelighet.
Men nå har det vært balansegange
urimelig lenge. Hun tenker at hvis
hun bare strekker seg litt lenger,
hever hælene litt høyere, kanskje
hun da kan heve seg over det.

Tenk på ballettdanserne.
De må jo heve seg over alt. Alt og alle.
Til og med over seg selv. sine egne,
enkle, egoistiske småligheter. De bare
knyter tåspissskoene på og så er tyngden
flyttet, og de har hevet seg over det. Fjærlette,
flyter de lette kroppene rundt i en tilværelse
hvor de smigrer luften med sine bevegelser.
tyngdekraft og tanke smelter sammen til ett,
kroppen flyter og tanken er materiell, høyt hevet
over enhver tvil og ethvert promiskuøst sinn.

Ballettdansere! var sikkert nettopp det oversetteren
tenkte da han valgte å sende det trykte utkastet med
tittelen tilværelsens uutholdelige letthet tilbake til forlaget.
Som om han skyldte Milan Kundera noe.

Hun klarer ikke heve seg lenger. Hun har

gått med tåspiss sko lenge nå.
Tyngdekraften tillater det ikke, og

tåspiss sko var heller aldri tåspiss

sko, men fordømmende eccosko.

Hun tenker at hun kan overlate jobben

til ballerinaene! Hun ville aldri overlevd

middelklassens dekadense uansett.