det spørs hva du gjør det til... sa hun



Skjegget og beskjedent i postkassa.
Det eneste stedet akademia gjør krav
på sin egen selvironiske usikkerhet er
i kunstens høyborg. Vernissagen åpnes,
hvorpå den estetiske elite nipper rødvin og
inntrykk av den skjeggete, beskjedne
kunstneren som alle kaller kim.

-Kim! Jeg har en du må hilse på...

Det er en klam opplevelse der alle
hipsterkidsa kler seg i sine ypperste
stoffer for å stjele blikk fra de høye
kinnene. Lunken rødvin vipper i
munnviken, mens han de kaller kim
får pestforaktede øyne sin vei, idet
den gjengse tilskuer oppdager
at skjegget hans er ekte og blyhåndens
estetiske sans overgår det de noengang
vil kunne klare å tenke. Det er klamt.

Han de kaller kim, han de kaller skjeggete
og beskjeden, har funnet ut av noe.
Og de klamme titalls kunststudentene
begir seg ut på en tankerekke som ender
enda dypere enn den gratis rødvinen de
kastet i seg for fem minutter siden. De
dunkle kinnene oppdager at selvrefleksjonens
påfallende erkjennelse ikke strekker seg
lenger enn dette rommet. Og tanken om
noe, forsvinner like raskt som den oppstod,
idet de innser at det finnes mer rødvin i skjøre plastglass.