hun sitter der og
sier til deg at hun
liker mennesker
som ikke tar noe
særlig plass. de som har
usynlige stemmer lissom.
ikke at de er kjedelige.
bare lavmælte
lissom. de som ikke
snakker så høyt mener
jeg. at de er litt stille. jeg
liker sånne jeg skriker hun
inn i øret ditt, fordi musikken
er så høy. du vet. de som ikke
føler de må snakke hele tiden.
det sier hun til deg mens hun
tenker på at øresus nå er den
nye folkesykdommen. og hun
som trodde det var fedmen,
alle folka som blir tjukkere. mens
du tenker på at kjedelige folk er
det flust av. du har begynt å brodere
landskapet av dekadent menneskeforakt.
mens hun presser den lille flappen
ved begynnelsen av øregangen
din, sånn at stemmen ikke skal
skjære så hardt, og sier hvor
fint det er med folk som ikke
tar så mye plass lissom.