Jeg strikker når jeg er stresset. Eller mest når jeg er forvirret.
Jeg har ikke strikket siden i fjor sommer. Lappeteppet ble
ganske stort før jeg la det fra meg. La det fra meg og tenkte
andre tanker. Jeg har begynt å strikke igjen.
Det er en absurd følelse å sitte med ull i hendene,
mens perledråpene sklir på ansiktene der ute.
Jeg har ikke strikket siden i fjor sommer og tenker på
ansiktene der ute. Dette er min tekst og jeg kan skrive
hva jeg vil, men jeg gjør ikke det.
Jeg sitter med ulltråd i klamme hender. Det ervarmt.
Jeg liker å tenke i metaforer, og ser for meg at hver
maske er en tanke som nøster opp den neste.
Gamle tanker.
Sånn kan jeg skrive at lappeteppe egentlig er et enormt
tankekart, men jeg vil ikke skrive det.
Jeg vil skrive hva jeg vil, men jeg gjør ikke det.
Jeg har begynt å strikke igjen.