monster på vinflaske.

Lyden er konstant idet jeg kommer hjem og jeg
kunne ønske at setningene strebet seg etter noe
lengre enn dette. Lyden er stappet i ørene. Samtidig
som lyden speiler seg i prøverommet finner jeg gammel
tekst.

jeg legger meg ned under deg, under bevisstheten,
det er det jeg har blitt god på i min historie. At du
reagerer er ingenting du kan opphøye. Reaksjon
er det man har.Det er tomt hos meg. Noe som skremmer meg.
For sammenlignet med de fine menneskene du har med deg, i deg,
har jeg ingenting. Usynlig på alle måter. Jeg ser meg ikke som noe,
og derfor blir det vanskelig for meg å se meg som noe annet enn en man
slår seg ihjel med.Jeg vet du har mennesker som du er glad i.
Fine mennesker. Inni og utenpå. Uten meg. Fordi de blir snakket om
i så store størrelser, med slike måter å male virkeligheten som om
de aner en verden jeg ikke engang har sett.

Å lese gammel tekst er som å speile seg
ved siden av feil mennesker.
Noen står der og ser seg ved
siden av feil mennesker med
lyden stappet i ørene og jeg
kjenner vinflasken i magen.
fader ass jeg ser to kjipe venninner og jeg
tenker at de er K J I P E. Jeg merker min
familie og jeg føler meg som en leser av Ibsens
drama.Ironi. Ja. Dette er refleksjonen fra dansegulvet
slik jeg husker den. De er topp, mens jeg observerer.
på toppen av vinflaska og dansen.
Men jeg er en av folket.
jeg liker din kropp nå. Dansing. Du danser. Ja og øl sier vi.
Når vi virkeligheten nå ?