Brekningsfornemmelse.

jeg tømte meg
selv utfor kanten.
med krum rygg
la jeg meg igjen under
Gørlitzer Banhof...
minnene klamrer seg
fast til den slitne muskelen.
Med krum rygg minnes jeg
vagt et ansikt foran mitt.
i dette tilfellet ville det passet fint
med en skildring av Berlins
herlige gater, slik Dag Solstads
lesere finner ut at de liker.
men dette var inget herlig skue.
muskelen slites og det er ingen
der til å holde de rød krøllene som
triller under jernbanebroen i kreuzberg.
jeg minnes vagt et ansikt.
jeg mistet kontrollen over
detaljene og cafeBurger forsvant
utenfor min rekkevidde. jeg minnes
og senker hodet over asfalten.
Marokkanske krøller og et monster i
enkel dans huskes av alle som står
med ryggen til. Han spurte om lov
men jeg svarte ikke og danset videre...
Ansiktet hadde et id-kort.
jeg maler Gørlitzer Banhof rød.
Vage minner om hvit skjorte og beduggede
turister dukker opp mens muskelen tøyes
til sitt ytterste. Mine flaueste tjuefire timer
forblir fordi jeg mistet kontroll over detaljene...