jeg vender meg til voksenlivet.
paradokset er at jeg driver dank
dagen lang. og voksne driver ikke dank.
men jeg derimot, gjør absolutt ingenting.
la meg fortelle deg en ting eller to tenker
jeg nå. så jeg har nå tenkt å fortelle deg noe...
jeg finner frem det jeg tenkte på flyet til bergen
jeg tenkte ganske mye da. det har gått over nå.
men jeg tenker det om igjen. om å dø og om å være
, om å høre på eltonJohns sang om å være ready
for love? og det eneste jeg kjenner er øreflippen. min lille
øreflipp, riktig nok kanskje ikke så liten. på barneskolen
ble jeg mobbet av han som mente jeg hadde for store øreflipper.
hadde det bare vært det han brydde seg om. råtne kjærtegn
er det eneste jeg kjenner.jaja tenker jeg og flyr videre.
det er snodig å bare kjenne den lille delen øverst til høyre.
Det må være betent. jeg kjenner varmen, men bare øverst
til høyre. jeg smiler til elton johns optimisme. virkelig. det er
noe ekte i det han sier. og han synger så hardt han kan. Hadde
jeg vært en musikal-elsker, hadde jeg brutt ut i sang og gjort
flyet til min scene. jeg vil også synge like hardt. jeg tenker at
det syns at jeg synger inni meg, for jeg er ingen musikal-elsker.
jeg er klar for å dø.
gjerne nå. det er helt fint. for min del vil
jeg heller at flyet kræsjer nå, enn at jeg sitter igjen.
jeg tenkte at det er ikke pessimistisk å ønske å dø. nå
er det greit. jeg tror det aldri vil være mer greit enn nå.
paradokset mellom at homoen synger om ønsket
kjærlighet og mitt dødsønsket oppnår en ny størrelse.
og jeg er hverken lettet for at jeg har overlevd når jeg
lander eller ønsket kjærligheten noe mer velkommen.
jeg var i bergen og dro tilbake med tog. og jeg kan
fortsatt dø. velg selv. mest humane ? jeg forteller
deg gjerne dette. for jeg dør gjerne nå.