Strindbergs andre inferno.
Det må være rundt trettisju grader, konstant her. Slik man måler
vann til bakverket, lunkent vann. Slik detaljene blir uklare og vage,
minnene reduserer til duse, flyktige tanker om noe som enten var
Eller som kanskje egentlig bare var sterke ønsker.minner som måler
trettisju grader. Byen inviterer. Nettene er lange. De fylles av kvalme, og
feber. Kampen med nettene etterlater deg i et varmt vakuum.
Drømmer drømmer om det rene, det skjønne i sin enkleste form.
for så å våkne, svett i luggen, i en seng full av blod. før du får summet
deg til tankene om hva du skal gjøre med de størkne blodflekkene, og
ikke minst hva du må gjøre med lukten, oppdager du at
det ligger en bitter gammel dame ved siden av deg. Du skvetter.
Du ser gamle porer fra svunnen tid, lagret med fett og bitterhet.
Det snodige er at hun sier ingenting, hun bare ligger der. apatisk.
Det er rart.Kanskje også trist.
Men aller mest avmålt. Der jeg og den gamle damen ligger i en blodstanket
seng. Lunkenhet er vanskelig å måle. trettisju avmålte grader.
Stikk fingeren i vannet og det renner lunka nedover låret.
Dere trenger ikke si noe til hverandre. Det er mørkt.
Jeg drar til mitt eldste hjem, der arvelig ballast
representerer speilets skam. I det eldste hjemmet, der den reneste
kjærlighet er de hengivne hoppene til den krøllete hunden, der er det
alltid kaldere eller varmere enn trettisjugrader. Og bøkene du plukker
med deg er tattoverte dikt og galskapens Historie. Så:
tilbake til byen du skal bo i. Bli i. Føle på. Kjenne (glemme?). være i.
feiger du ut? Det er lunka. Jeg gleder meg til vinteren.
Og jeg forteller den gamle damen i senga om det vi sa en gang da vi var fulle
som vi kanskje ikke husker helt lenger, om at vi kommer til å blø sporet dypere hvis
vi fortsetter i mitt samme mønster. vi var midt i allt sammen forteller jeg henne.
Følelsene før og etter trettisjugrader er vanskelige å kjenne igjen.
Det hele sklei ut i noen flåsete kommentarer om mitt våte hjerte.
størkna blod og tilgjengelighet er det eneste du
husker og at du må huske å vaske det blodige lakenet
på nitti grader. Jeg kjemper med nettene
jeg vet ikke hva du driver med sier jeg til henne, men dette er min kamp.
Den bitre gamle damen svarer ikke.Det er blodige slag hver natt.
vi forstår hverandre.kommer aldri til å tørre å sove borte,på andre
madrasser og nye laken. vi burde gå i krig sammen du og jeg,
kjenne kampens hete. damen har vært i krig før.
Kjenne Septimus som giftet seg i trettisjugrader.
jeg blir mørkere og mørkere, slik som nettene om høsten.
Jeg kjenner på Oslo. Oslo. jeg ble kjent med en bitter
gammel dame i OSLO. Byen stappfull av folk. Er jeg nødt til
å forholde meg til alt dette ?
Trossalt, det ligger en gammel dame i sengen min. Nei. Nei.
Nei.
Det blir svett inni håndflatene når vi holder
hender. Det er vanskeligere her. Det renner lunka nedover
leggen. Det har kommet langt nå. Slik vi sa en gang på vei
opp fjellet. Da vi var i midten av alt, oss selv, i bakken, i bergen,
i eksamen, i følelsen, i hverandre. I midten. Og det til og med
uten musikk.Vi tråkker sporene dypere og slipper ikke fri for hodet.
Jeg møter en lunken dame hver gang jeg våkner.
hun blir mørkere. Og tviholder
rundt henne slik at kroppstemperaturen stiger.
Og byen møter vinteren snart, det håper jeg ihvertfall.
slik at den bitre lunkne damen kan smile igjen.