Det går alltid en svart mann av på grønland.

Jeg ser på hendene mine og tenker at en skal se den betente riften på tommelen som jeg fikk etter jeg skar meg på bølgepappen, at en må spørre hvordan jeg fikk det. peke på det, holde frem hånden min foran meg, vise det for meg, og så kan jeg fortelle at jeg skar meg på bølgepapp på jobben. Og snu hånden for å vise hvordan pekefingeren min har mistet en hudflenge. Den er rød, som om den viser det tynneste, ytterste laget som skiller lufta og blodet. Som en lyserød hinne. Den må man også kommentere. Jeg kan fortelle at jeg måtte ha plaster på selv om det ikke gjør så vondt, men på jobben gjør det litt vondt og da må jeg ha plaster på. Et sånn vanlig et, som jeg fant i skuffen bak disken. Også kan du kommentere skriften på hendene mine. Der huskelappene viskes ut litt etter litt. med såpe. Men de synes fortsatt som konturene av en kulepenn, og oppå den skriften har det kommet et nytt punkt jeg må huske, og det er å kjøpe bursdagsgave i bokhandelen. Det kan jeg fortelle hvis du kommenterer hendene mine. Jeg kan fortelle lange historier, om du bare kommenterer hendene mine. Det blir nesten som hånd spåing. Jeg kan fortelle historien som ligger i hendene, ikke fremtiden, bare fortiden. Det er vel sånn vi blir kjent ? arret på høyre lillefinger, om hvordan jeg brukte den nye lommekniven til å skjære et stykke tre i to. Men lommekniven var en slik som spenner seg innover i lukkemekanismen, og i spennet holdt jeg fingeren, og kniven sklei mykt, men raskt, inn i fingeren. Da klarte jeg ikke se lenger og mamma holdt blodhånden under springen. Jeg kan fortelle om den gangen mamma mente at de to små føflekkene ikke var ekte, og vi veddet fem kroner. Det kunne blitt så fint alt sammen om du bare kommenterte hendene mine. Slikt som ikke vises folk, skammens hender. Banale klisjeer om kjærlighet og varm skam, men det finnes i hendene mine, som en allegori, en utvidet metafor altså, på stakkarslig selvmedlidenhet. Det finnes ingen stolthet, eller viljestyrke her, det kan hendene mine snakke for. Men du må kommentere de, jeg kan ikke snakke om hjertet om man ikke kommenterer de. Balansekunst er overlevelseskunst. Lubne fingre prøver å trosse sin egen tyngde og slette sitt fokus gjennom rifter og sår. Og hvor patetisk er ikke dette? Jeg føler med deg, som har avmaktens reinkarnasjon av et monster kastet om dine føtter, det dyrker deg og vil at du skal se det.Jeg skrur av lyset nå, så du slipper å se mer. Vi slipper å se den svarte mannen som går av på grønland.