slik det er blitt nå gjør det stadig vanskeligere å komme nærmere hva en tror en vil si. slik er det blitt nå særlig nå, her. Her på veien hjem. Jeg spiser en kake på vei hjem. Jeg spiser nesten aldri kake. Jeg spiser kake i familie selskap, men aldri ellers. sist spiste jeg kake mens det ble sunget salmer.

salmekake som smaker blodklubb.eller lever, eller bare følelsen av kjøttet

min amerikanske tante forbereder til middagen 2.juledag. men her, nå,

på vei hjem er det høyst unaturlig for meg å spise kake.
til dels i det hele tatt å nevne det.
jeg snyter meg med servietten og det kommer blod på papiret og i trusa.
jeg spiser opp kaka og går rundt hjørnet med høye skuldre. i dag drakk

jeg tre øl og fortalte en gammel historie. Om en som ikke brydde seg

om de han trodde på og la hånden på henne han trodde var til for hans

hånd og midt oppi alt sammen glemte han at han skyldte henne noe.

Jeg fremstiller ham med råtne hender. Jeg trodde jeg hadde glemt den

historien.avkastningen av historiene du forteller gir ikke den beste
fortjenesten. Rundt hjørnet er det noen med mye parfyme men

ingen lukt som kan minne meg om noe annet. hvorfor lukter ingen

av gamle minner? jeg tørker meg med resten av servietten, men

den duger lite. Full av blod og kake. det er alltid historier på vei hjem.

men jeg glemmer dem i det jeg skvetter av en mann som roper fra

verandaen sin. Han snakker med seg selv. jeg fortalte gamle historier

i kveld men lukter ingen minner. jeg er litt redd hver gang jeg går hjem

alene, det er nok fordi flere har fortalt meg at man skal være det.
her i Oslo, sånn på kveldstid, gjennom grønland, opp tøyen til nedre

kampen hvor ingenting lukter av gamle minner. så jeg går hjem. Nå som

alltid. alltid litt redd. For det knirker hver gang vi går den samme veien,

med våte sko og blodsmak i munnen. Det blir trangt, sier vi om den

byen vi bodde i før. Ja. Det blir trangt. Litt kleint lissom. Ja.
Jeg har aldri skjønt hva kleint betyr. Mhm, trangt lissom. Jeg står

på samme sted, det knirker idet jeg graver skoen ned i gjørma.

Alt er fortsettelsen på noe som ikke ender på samme sted. Jeg

er vant med våte sko, det er ikke det, jeg blir kvalm av kaka og

kaster den brune klumpen i veikanten. Like seig som gjørma på skoa. den
ligner på noe som det som ligger igjen etter at den ekle jenta spydde

i et vinglass. og jeg går veien som gjør at jeg ender på det samme sted

hver gang. Jeg kan bare tre veier utenat, og jeg går bare disse. Ingen

andre. Jeg må gå ned til jensBjelkes gate for å komme meg fra del en

til del to, den gata som akselHenie knyttet sammen, med norsk feelgood

film.og Oslo blei flaut og de enkle sjelene som trodde de representerte

noe tilnærmet lik undergrunnen, var flauere enn en nils anker i store bukser.
Jeg kan ikke gå andre veier, det knirker og du har aldri sett
meg flauere. Det finnes ingen spenning, anspenthet eller krumme ord
mellom oss. Selv om jeg så gjerne vil, og samtidig fortelle deg om
enda mer eksperimentelt teater.
Slik det er nå, er det blod i trusa og
ikke så veldig lenge til neste salmekake.