Berlin.

Jeg begynner å forstå hvorfor enkelte
reiser alene til store byer og små land
Jeg skjønner også stadig bedre hvorfor
man liker hverandre. Hvorfor man vil
være to. Og føle seg sammen om et hele.
Når man er i store byer hvor alt virker
som store bokstaver og altfor lav musikk.
Jeg faller ut i hver samtale, enten det er
fordi jeg er uinteressert, at jeg ikke kan et
ord tysk, eller at jeg blir slått av glemselen,
eller vissheten om fraværet av det du ikke ser
er det du aldri får snakket om. Jeg trenger ikke
skrive slik, glemme slik, eller snakke slik. Men
det er da påfallende at alt plasserer seg inn i bokstaver
og tekst som smittes av fascinasjonen for det selvfølgelige
i Thure Erik Lunds bøker. Jeg er på ferie.
Ingenting skulle vært her. Internett finnes ikke når jeg
ser på fotokunst bøker på Hamburger Bahnhof eller leser
zitty på badet . Jeg begynner å forstå
mindre tysk, men i stadig større leiligheter.
I denne leiligheten sitter vi på do ved vinduet
og en kan se ødelagte tyske taxier på parkeringsplassen
utenfor. Det regner. Det har regnet i fem dager.
Vi gikk på bar og drakk fem vinflasker og snakket slik
som jenter gjør når vi tror vi må holde noe hemmelig for ikke å fortelle
hverandre alt, eller fraværet av hva vi ikke har å fortelle hverandre.
Så sover vi i fem netter og snart er alt over og vi må tilbake og leve hemmelig.
Jeg må tilbake. Til virkelige ord, setninger, mening og innhold. Til et språk jeg
forstår og til netter hvor jeg holder meg våken. Jeg begynner å forstå litt mer
for alt som ikke er.