Det er vanskelig å presisere. Være presis.
Legge til rette for gode ord og milde tolkninger.
Det er vanskelig å legge en finger imellom, det blir
lettere å ta på seg ullgenser. Legge en ullgenser
mellom huden og utvendigheten. Huden og virkeligheten.
Jeg finner ingenting lenger. Alle klærne ligger i floker på
gulvet. Aker Brygge jobber ni til fire hverdag. Det er mange
som jobber ni til fire hverdag. Det er mange som tar båten til
Nesodden hver dag. Det letteste å presisere, er det som er rutine.
Hva som skjer hver dag, til samme tid. For det gjentar seg. Hver dag.
Det er det nærmeste man kan forklare noe helt konkret. Og penger.
Det er vel også det nærmeste vi kommer til presisjonen av verdier.
Av menneskelig dybde, eller det vil si, vår dybde stikker så langt vi har
penger til. Hvor mange tikroner får du plass til i navlen ?
Hvis Polaroid nå bestemmer seg for å slutte å produsere film, hva gjør
vi da for å fremkalle den ufremkallelige snapshot følelsen ? Øyeblikket.
Alt som er og forsvinner og egentlig ikke finnes etterpå. Stillstand, tidenstann.
Alt er ikke engang nok lenger og vi føler oss tomme, i underskogs rette forstand.
Kan noen gi meg bort ? Sette meg bort ? Gjerne i skogen. For all del. Eller slå
meg i magen så jeg fyller det som ikke er der ? Så jeg kan kaste opp på doen
og vite at det ikke trenger å være jeg som skal tørke det opp. Eller kanskje
det er nettopp derfor vi bruker tusenvis av kroner på å sirkle inn
blekket under huden. Pengene stikker hull på dybden i tomheten vår.
Eller nåla lirker seg vei under huden, og etterpå kan vi tenke på Maria Gripe
eller brødrene Løvehjerte. Alt kan være så meget fint og så meget
nok. Det har vel med innstilling. Føle et annet menneske. Bli et bedre menneske.
Eller la vær å konsumere og dø istedet. Men dette er ikke riktig presist nok. For
mener jeg den faktiske døden når jeg skriver om død ? Begravelse, lik,
blomster og våt lukt ? Det vi kaller Nangijala ? Men det er usikkert,
ettersom jeg enda ikke er død. Jeg har snart tusen kroner som jeg
skal pynte pent utover bordet, telle de tre ganger og gi til han som
skal skamfere huden min. Når alt eldes og tones ut i grått vil jeg
sikkert fortsette å pynte bordet med penger, og huske skyggen
bak steinbenken, bare at da har jeg allerede skamferte rynker og
hatt myntene i navlen for lenge. Du vet hvordan det lukter av fingern
etter du har stukket den inn der ? Lukten av tomhet. Og man lukter
som oftest langt mer når man har striper i ansiktet.Tattoveringspersonalet
har ikke råd til å ikke presisere. Så lenge du er over atten kanskje. Det har
vel med innstilling å gjøre. Eller rutine. Man kan alltid velge ordet som
passer, det behøver ikke bety at du lyver av den grunn. Du bare presiserer
på en annen måte. Alternativet er å holde kjeft og kjøpe tjenesten istedet.
Jeg skal holde kjeft neste torsdag.