Det er måten de usynlige sniker seg
inn i min antatte virkelighet og blir værende
der som vaner, som andre synes er unormalt.
Ikke det faktum av at jeg ikke har hatt en orntli
kjæreste. Det som skremmer de er det usynlige som
strukturerer dager og timer for meg, uten at jeg helt
ser ut til å bry meg om hvorfor. Det er de usynlige jeg
forelsker meg i. Det usynlige som blir så viktig nettopp fordi det
ikke finnes så andre kan se det. Mine usynlige mennesker finnes
bare for meg. Jeg maler de opp, slik at de blir tydelige, litt kantete
streker, sånn som man tegner i barnehagen når alle streker blir
nødvendige for det arket. Det er jo ingen grunn til at strekene
ikke skal være der. Akkurat sånn som de er på arket. Og når man er
fem år er det ingenting som gir mer selvfølgelig mening enn ens egen
tegning. Jeg sier ikke at jeg har lissom-venner, jeg snakker faktisk om
virkelige mennesker som ingen kan se. For jeg nekter å vise de frem,
hverken for seg selv eller for at andre skal se den menneskelige brødbaksten
jeg har valgt å legge min elsk på. Jeg elsker alene. Usynlig. I mørket av dagen,
når alt lyset er slått av og lyset er blått. Det finnes valg. Valg å ta, velge å
ta hensyn til føleriet, følelsen av blått lys og mørke dager. Eller man
kan velge å plassere nye metaforer og sammenligne seg og plassere
seg inn i fortellinger man føler passer for hva man vil at andre skal fortelle
om en, i nye historier, på nye fester. Festene som binder hele Norge
sammen etter at halvparten av nittenåringene i dette landet fant det
for godt å gå på folkehøyskole. Jeg skal la vær å si noe om folkehøyskoler
som sådan, men konsekvensene virker så tydelig inn på historier du ønsker
at andre skal la deg være en del av. Jeg tar valg, og prioriterer mørke dager
fremfor lyse. Jeg må ta konsekvensene av folkehøyskolepraten på fest.
Jeg må fortelle om hvem jeg kjenner. Alle kjenner alle.
Det er den største konsekvensen.
Jeg må ta konsekvenser, men jeg sier ingenting om ingen.
For hvis jeg begynner å si noe om ingen, vil de usynlige strukturene i mitt liv,
bli til en fortelling om det unormale sett iforhold til hva noen andre tror er normalt.
Jeg lar meg være alene med deg. Jeg elsker alene og føler på føleriet alene.
Dette er valgene som jeg egentlig ikke bryr meg om.
Det er like ubetydelig som at noen bruker den hullete sida
av knekkebrødet når de skal smøre på Tine kremost. Det er
tullete, men av liten betydning. Egentlig mer sjarmerende enn
noe annet, om det så skal være noe. Et av valgene jeg tar er å
snakke høylytt om hvor dyre priser det skal være på månedskort
for kollektivtrafikk i Oslo, når man ikke får studentmoderasjon.
Det er normalt og får konsekvenser for alle. Jeg har ikke gått
på folkehøyskole og føler ikke at jeg skal ta konsekvenser
for å vise hvilke usynlige mennesker som finnes i livet mitt.