Mine venner og jeg vil gjerne
snakke om de store tingene.
Om livet, kjærligheten, døden
og havet. Det snakkes forbausende
lite om havet. Men jeg innser at hvis
vi skal få til å snakke om kjærligheten,
døden, livet og havet burde vi oppsøke
tingene der de er. Jeg har aldri snakket
med en begravelsesagent i hele mitt liv,
ikke en skipsreder engang.
Det nærmeste jeg kommer havet er båten
som går fra Fredrikstad til Strømstad.
Jeg er ikke noe glad i å bade.
Jeg har heller aldri snakket med en jordmor.
Jeg har aldri overvært en annen fødsel enn
min egen, hvis den kan medregnes. Og jeg
har heller aldri sett et dødt menneske. Jeg
har opplevd sørgende mennesker, mennesker
som har opplevd død eller tenkt mye på den.
Tingene der de er. Jeg var på et loppemarked idag
Der er tingene der de er, og livet i sin enkle form.
Gjerrige gamle mennesker. Enkle barn, kloke
tenåringer,innvandrere, utvandrere, foreldre, korpsfolk
og annet ræl som vil ha alt alle andre vil ha. Idet jeg
løftet opp en tekopp, ble den snappet ut av fingrene
mine, av en eldre dame med gåstol.Vi kan le vennene
mine og jeg, vi kan le av livet slik det er, ogsnakke om
de store tingene. Jeg har ikke lyst til å snakke med
noen av disse menneskene her. Jeg syns faktisk flesteparten
av de lukter ganske vondt. Er personlig hygiene noe
den enkelte innbiller seg? Noe må det være, for den
stramme lukten ved auksjonspodiet var ikke innbilning.
Folk i flokk kan være frastøtende til tider.
Vi kan skrive, vi kan kjøpe billige
plater, vi kan lage dj-prosjekter, vi kan
lage utstillinger, abonnere på aviser, vi kan
dø, vi kan spise majones, drikke kaffe, pelle oss
i nesa, ta bilder, gå på skole, kjøpe fine klær og
bygge lego. Eller vi kan la vær. Vi kan det så
godt alt sammen. Vi begynner å bli så jævla
gode på alt sammen. Eller bare tomme av alt sammen.
Jeg prøver å si store ord hver dag, slik at den kan fylles opp.
Idag snakket vi litt om kjærligheten, da vi
satt på et bord i gymsalen, hvor det var kake og
kaffe for femten kroner. Men vi får det ikke helt til likevel.
Det lukter stramt. For alt jeg vet er det jeg som brakte
lukten inn her. Likevel. Folk som ser tilsynelatende fattige
ut, har dype lommebøker. Dype navler med mynter i.
Svette hender og vaffel-lukt. Avslutninger er alltid vanskelig
å få til. Vi snakket mye om det da jeg var mindre, at forskjellen
på svensk og norsk tv, var at svenskene var så dyktige på avslutning-
ene sine. Ettersom jeg har sluttet å lese bøker, kjøpte jeg ikke noe
på posesalget til femtikroner.