Ibsen was a hipsterkid.

Å, almenheten behøver slett ingen nye tanker.
Almenheten er best tjent med de gamle, gode,
anerkjente tanker den allerede har.

Det går alltid en svart mann av på grønland.

Jeg ser på hendene mine og tenker at en skal se den betente riften på tommelen som jeg fikk etter jeg skar meg på bølgepappen, at en må spørre hvordan jeg fikk det. peke på det, holde frem hånden min foran meg, vise det for meg, og så kan jeg fortelle at jeg skar meg på bølgepapp på jobben. Og snu hånden for å vise hvordan pekefingeren min har mistet en hudflenge. Den er rød, som om den viser det tynneste, ytterste laget som skiller lufta og blodet. Som en lyserød hinne. Den må man også kommentere. Jeg kan fortelle at jeg måtte ha plaster på selv om det ikke gjør så vondt, men på jobben gjør det litt vondt og da må jeg ha plaster på. Et sånn vanlig et, som jeg fant i skuffen bak disken. Også kan du kommentere skriften på hendene mine. Der huskelappene viskes ut litt etter litt. med såpe. Men de synes fortsatt som konturene av en kulepenn, og oppå den skriften har det kommet et nytt punkt jeg må huske, og det er å kjøpe bursdagsgave i bokhandelen. Det kan jeg fortelle hvis du kommenterer hendene mine. Jeg kan fortelle lange historier, om du bare kommenterer hendene mine. Det blir nesten som hånd spåing. Jeg kan fortelle historien som ligger i hendene, ikke fremtiden, bare fortiden. Det er vel sånn vi blir kjent ? arret på høyre lillefinger, om hvordan jeg brukte den nye lommekniven til å skjære et stykke tre i to. Men lommekniven var en slik som spenner seg innover i lukkemekanismen, og i spennet holdt jeg fingeren, og kniven sklei mykt, men raskt, inn i fingeren. Da klarte jeg ikke se lenger og mamma holdt blodhånden under springen. Jeg kan fortelle om den gangen mamma mente at de to små føflekkene ikke var ekte, og vi veddet fem kroner. Det kunne blitt så fint alt sammen om du bare kommenterte hendene mine. Slikt som ikke vises folk, skammens hender. Banale klisjeer om kjærlighet og varm skam, men det finnes i hendene mine, som en allegori, en utvidet metafor altså, på stakkarslig selvmedlidenhet. Det finnes ingen stolthet, eller viljestyrke her, det kan hendene mine snakke for. Men du må kommentere de, jeg kan ikke snakke om hjertet om man ikke kommenterer de. Balansekunst er overlevelseskunst. Lubne fingre prøver å trosse sin egen tyngde og slette sitt fokus gjennom rifter og sår. Og hvor patetisk er ikke dette? Jeg føler med deg, som har avmaktens reinkarnasjon av et monster kastet om dine føtter, det dyrker deg og vil at du skal se det.Jeg skrur av lyset nå, så du slipper å se mer. Vi slipper å se den svarte mannen som går av på grønland.

syndrom føkk.

ironisk struktur og alt det der

gjør at jeg gjentar enkelte ting

flere ganger. Den repetitive funksjon

har gjort meg nummen. And i dont

wanna belive that we live as

we dream....alone.

Det er kaldt og tomt inni. Men jeg glinser rød i ansiktet. Jeg kaver meg opp hver dag, slik at jeg er trøtt når kvelden kommer. Jeg begynner alle setninger med meg selv. Jeg ser for meg min egen begravelse og at jeg burde skrive en tekst om det. En tekst om at jeg er død. Jeg er varm i ansiktet, kanskje fordi jeg ikke drikker nok vann.

Tisset mitt er nesten brunt.
Jeg er trøtt når klokka er tolv, men jeg fortsatt like trøtt klokken ni dagen etter. Jeg går på do, spiser frokost, kler på meg og tar med meg sekken på t-banen. t-banen har fått nye vogner. Jeg prøver å stappe inn musikk. Det er morsomt når jeg hører på All Saints sin I Know Where its At, idet jeg går inn i skole område. Jeg syns også andre ting er morsomt. Sånn som den gangen jeg så den lokale tigger dama ta pause fra arbeidet, for å spørre jenta med rosene om fyr til røyken. De kjente hverandre og tok en pust i bakken. De sitter jo hele dagen, den unge jenta som solgte roser, hadde en grønn genser som det stod CREW bak på. Jeg syns slike ting er morsomt. Det er morsomt. Men jeg ler ikke. Jeg tegner her opp et bilde for deg, som tilsynelatende gir konturene av regelmessighet og rutine. Vel. Kanskje. Jeg vet ikke lenger. Jeg kaver meg opp litt mer på Blindern. Skolen altså. Leser kanskje to sider i estetikk boka, og drikker tre kopper kaffe fordelt utover en hel dag. Jeg får panikk og drar hjem. Jeg spiser middag med de to jeg bor med. Vi utgjør en fin mix. Der får jeg noe ro. Jeg leser Ibsen om kvelden, og som jeg nevnte, blir jeg ganske trøtt når klokken er tolv. Sengen er aldri redd, jeg legger meg i den slik den har stått siden morgenen, da jeg ikke redde den. Jeg tror det er rutine jeg prøver på. Jeg drømmer en del om natta, men jeg husker det ikke om morgenen. Men jeg merker jeg er sliten. Jeg er sliten og

tisset mitt er fortsatt brunt.

Jeg avtaler kaffe med noen jeg kjenner, og tuller mye og er aldri stille. Det er rare er, at det aldri er noen som spør hva som er galt når du snakker ustanselig, men de spør alltid om det er noe når du holder kjeft. Jeg tar alltid på deodorant om morgenen og pusser tennene. Jeg prøver å lage rutine her. Jeg tuller bare om meg selv og begynner alle setninger med meg selv og

jeg tisser brunt med rødt ansikt.

Jeg leser om Kant og foreleseren sier noe om farger og smaksdommer. Jeg tegner harde streker. Vi får avisen fra torsdag til fredag og vi leser den tre ganger. Alle leser den en gang hver. Med kaffe eller te til, ved det store trebordet på kjøkkenet. Her forleden fyrte vi i peisen. Foreleseren prøver å få oss til forstå, mens jeg skriver noe om at filosofisk estetikk is tha bomb bak på kladdeboka mi med blyant. Jeg slutter alltid å følge med på slutten av timen. Jeg slutter her.

Følelsesløst ubehag.

You try to feel but you can't wake up
You try to touch but you can't wake up
You're holding eyes and you don't wake up
Increase the size and you don't wake up
I do it backwards but I don't wake up
Try to reverse but I don't wake up
I sit astride but I still don't wake up
More than a second
When reading the newspaper
I felt the war
I felt her exposed position
I saw myself in the picture
And I
I took a cab there to hold her
I took a plane there to feel what she felt
You make me like charity

en dag vil biografien om
syndromet forfalle.
og alt du har igjen er
ord på papiret. gnag
over pulsåra slik de gjør
i fengsel, så går vi.

monster aka.

(morro)klovnen fra hælvete