Ingen visste at vi skulle spille musikken vår når vi spurte, så jeg gikk og så på Audun Vinger i joggesko.

Everything happens

Don't look for patterns

You only perceive what you believe

You need only believe and you'll believe

Berlin.

Jeg begynner å forstå hvorfor enkelte
reiser alene til store byer og små land
Jeg skjønner også stadig bedre hvorfor
man liker hverandre. Hvorfor man vil
være to. Og føle seg sammen om et hele.
Når man er i store byer hvor alt virker
som store bokstaver og altfor lav musikk.
Jeg faller ut i hver samtale, enten det er
fordi jeg er uinteressert, at jeg ikke kan et
ord tysk, eller at jeg blir slått av glemselen,
eller vissheten om fraværet av det du ikke ser
er det du aldri får snakket om. Jeg trenger ikke
skrive slik, glemme slik, eller snakke slik. Men
det er da påfallende at alt plasserer seg inn i bokstaver
og tekst som smittes av fascinasjonen for det selvfølgelige
i Thure Erik Lunds bøker. Jeg er på ferie.
Ingenting skulle vært her. Internett finnes ikke når jeg
ser på fotokunst bøker på Hamburger Bahnhof eller leser
zitty på badet . Jeg begynner å forstå
mindre tysk, men i stadig større leiligheter.
I denne leiligheten sitter vi på do ved vinduet
og en kan se ødelagte tyske taxier på parkeringsplassen
utenfor. Det regner. Det har regnet i fem dager.
Vi gikk på bar og drakk fem vinflasker og snakket slik
som jenter gjør når vi tror vi må holde noe hemmelig for ikke å fortelle
hverandre alt, eller fraværet av hva vi ikke har å fortelle hverandre.
Så sover vi i fem netter og snart er alt over og vi må tilbake og leve hemmelig.
Jeg må tilbake. Til virkelige ord, setninger, mening og innhold. Til et språk jeg
forstår og til netter hvor jeg holder meg våken. Jeg begynner å forstå litt mer
for alt som ikke er.

Og dette forlot jeg Bergen for...

jeg får meg ikke til å si
at jeg skal ha en kaffe-
latte med lett melk på
kaffebrenneriet når jeg
hører at de spiller
ThomasDybdahl på cd-
spilleren sin.

http://nordeuropas.no/

Finnes på Tronsmo og Torpedo

Erasmusstudenter

Noe forsvant mellom oss
den dagen vi valgte å dele
oss i to. Den dagen vi delte,
men ga til noen andre. Mellom
rommet ble fyllt og noe forsvant.
Noe flytttet inn der, der inne i
mellomrommet. Det finnes ingen
rause egenskaper etter mellomrommet
ble tomt. Vi reiser fra hverandre. Vi har
sluttet å reise til hverandre. Andre ting
blir sagt, andre bokstaver, andre ord, annet
språk. For vi må forme et språk som kan
snakke om alt utenfor. Alt utenfor mellom
rommet som virker uskarpt og ujevnt.
Utenfor det som er borte, uten for reisene
vi har sluttet betale for. Utenfor telefon-
regningene. Jeg har ingenting å si til deg
lenger. Det finnes noe annet i mellomrommet.
En annen ble putta inn der. Flytta inn der.
I det lille rommet mellom oss. Den dagen vi
delte oss i to forsvant mellomrommet og
alt jeg trodde jeg ville ha deg for. Det burde
vært sagt så mye, om alt innenfor og utenfor.
Bortenfor og bakenfor. Men vi har ikke lenger
noe å si til hverandre, når vi ikke ringer og når
vi ikke vil fortelle.

... Og det som blir vår jobb da blir å befolke verden forfra. Befolke verden med moder'n sin?! Har det tørna helt for deg?

Gillian Welch