You say, lately I've been bothered by my friends
They need foregiveness
I need therapy, they say
Better lock up well before they come
With their prairs, and loaded guns
Better lock up well before they come
More than ten years to ignore, what they here for
Friday, November 30, 2007
Monday, November 26, 2007
Thursday, November 22, 2007
Jag var lycklig, vilket var oförlåtligt, dels för att det
alltmer har blivit ett yrke för mig att förtvivla och dels,
naturligtvis, för att man inte skall bränna böcker, i alla
fall inte böcker som står undanstoppade i ett fuktskadat
hus på den skånske slätten
Dessa böcker skall istället glömmas bort, långsamt vittra,
organiskt inngå i det växande förfallet, tills de upptäcks
av en förbicyclande arkeolog som då kan utbrista "Kulturskatt"
när han finner att jag har Håkan Sandells samlade produktion
från vykortstrycket och fram in i oändligheten
Jag är avståndets vän - för nära kommer jag inte ens mig själv
Föreställ dig nu åter min vän i framsätet i bilen
Vi har stannat til precis intill Gullbergs promenadstråk
Regnet är närapå omänskligt, imma och fukt kryper långsamt
upp från marken för att bädda in oss, bilen, samtalet vi för
Han är inte cynisk när han påstår att jag skrivar samma dikt
om och om igen " Det är vad du kan" Jag önskar bara att hans
ärlighet hade varit mindre brutal, för visst är det så, att jag var
som helst kan återskapa en dikt som påminner om mig själv
Ändå inte, på ett avgörande sätt har han fel den brutale friåkeren
...
alltmer har blivit ett yrke för mig att förtvivla och dels,
naturligtvis, för att man inte skall bränna böcker, i alla
fall inte böcker som står undanstoppade i ett fuktskadat
hus på den skånske slätten
Dessa böcker skall istället glömmas bort, långsamt vittra,
organiskt inngå i det växande förfallet, tills de upptäcks
av en förbicyclande arkeolog som då kan utbrista "Kulturskatt"
när han finner att jag har Håkan Sandells samlade produktion
från vykortstrycket och fram in i oändligheten
Jag är avståndets vän - för nära kommer jag inte ens mig själv
Föreställ dig nu åter min vän i framsätet i bilen
Vi har stannat til precis intill Gullbergs promenadstråk
Regnet är närapå omänskligt, imma och fukt kryper långsamt
upp från marken för att bädda in oss, bilen, samtalet vi för
Han är inte cynisk när han påstår att jag skrivar samma dikt
om och om igen " Det är vad du kan" Jag önskar bara att hans
ärlighet hade varit mindre brutal, för visst är det så, att jag var
som helst kan återskapa en dikt som påminner om mig själv
Ändå inte, på ett avgörande sätt har han fel den brutale friåkeren
...
Tuesday, November 20, 2007
Jeg tror bare du elsker i ditt eget hjem.
I want to touch somebody
I want to take away their bad things for sure
I want to change their world
Just for the hell of it, just for the sake of it
Just cause I want it
And if I fall by the way-side
I am coming down with my hands tied
There is no fall after my pride
Just for the hell of it,
just for the sake of it
Just 'cause I need it
Just 'cause I want you
Sunday, November 18, 2007
om alle tingene en lørdagskveld hjemme.
Om hvordan han gikk derfra. Om hvordan hun som alltid har bodd i det gule huset med nummer fem på, snakka om at vi nesten brente opp skolen i femteklasse, og hvordan det stod på forsiden av avisen. Hun og jeg har ikke snakket sammen på fire år. vi var bestevenner i ti. Hun er blitt så lik moren sin tenker jeg og drikker en øl til. Hun kommer bort og sier hun har snakket om meg, lurt på hvor jeg har vært, ingen har visst hvor jeg blei av. hun trodde jeg hadde reist for godt. Om hvordan alt for en kveld ikke er sant. Om meldinger som blir sendt midt på natten mens vi drikker øl og håper at alt skal bli bra igjen. Fortellinger fra han som vasker makrellitomat maskinen som forskyner hele Norge med makrellitomat.Han må av og til vaske leverposteimaskinen, men den lukter altfor mye så han nekter å gjøre det. Om ei som jeg heller ikke har snakket med på flere år, som jeg veit jeg liker, men som er altfor lik meg i sitt hele og har en annen bestevennine. om knærne våre som krøller seg sammen og sitter tett hele kvelden. knærne våre begynte å sitte tett for fire år siden, akkurat her. her hjemme. men du stikker som alle kvelder før og jeg kjenner igjen bevegelsen din og du kjenner igjen min og du rykker bakover. plutselig er det fem stykker fra klasse 8a i rommet, fem stykker som jeg ikke vil prate med. du bare ler, knærne dine rister mot mine. du vil ikke redde meg. slik som alltid før. du sier jeg kan komme etter, etter jeg har drukket ferdig, snakka ferdig, stikke på nachspiel, du kan komme dit, bare ring. jeg reiser ikke tilbake før seint imorra. jeg takker pent nei, og vi ler av at du aldri holder avtalene du gjør med meg. jeg vet det er siste gang jeg ser deg. så gikk han derfra. Om de to legestudentene på bussterminalen klokka tre, de reiser tilbake imorgen sier de. jeg tilbyr de en pastill hver og går hjem alene. alle tingene er så treffene her hjemme på en lørdagskveld. Jeg har fått klem av flere mennesker jeg ikke kjenner. alt blir som det var, men ingenting er sant. alt er så nøyaktig.så løgnaktig. hunden har fått en ny klump på magen og halter på det ene beinet. jeg gir henne nytt kaldt vann. alt blir så nøyaktig. særlig når man kan kjenne på klumpen og vite at noen snart skal dø.
Thursday, November 15, 2007
Monday, November 12, 2007
Subscribe to:
Posts (Atom)

