Arven har innhentet meg. Over fjellet.
Vi sitter side om side. Han har brune hender.
Ikke skitne, men brune arbeidshender. Arven
har kommet over fjellet for å hente meg. Ærligheten
henger som et florlett teppe mellom førersetet og passasjer
sete i en rød volvo toførti som kjører sakte over fjellet, de to
som sitter der, stikker nåler gjennom det tynne forhenget, og
legger hendene forsiktig tilbake i fanget. En for en, presses
knappenålene gjennom og nålspissene kommer svakt tilsyne
på den andre siden. de er så små at du ser dem nesten ikke. små
usynlige, etsende stikk. jeg stikker. Arven min har gjort slik så lenge jeg
kan huske. stukket nåler i forhenget og kjørt videre. jeg har heller
stukket nålene i armen.vi er forskjellige slik, Arven min og jeg.
jeg syns det er lettere å presse nålen gjennom huden, da forsvinner
den og blir nesten usynlig. nesten usynlig i all huden og jeg kan
fortsette å sy sammen. du forstår, huden har sprukket
litt den siste tiden. ærligheten har spjæret huden på begge sider.
Arv og miljø har brukt lang tid på å finne gardiner til uthuset.
de endte opp med noen florlette, tynne gardiner som ennå ikke
er sydd riktig. Lagt opp med knappenåler. tilfeldigheter er ei min Arv.
Alt skal matche. For ikke å snakke om innredningen. Arv, miljø,
tilfeldigheten og nålene som stikker hull i ærligheten dekkes til med noen
utrolig flotte gardiner.