monster arr.

Jeg vil slutte å snakke. Slutte å si noe som helst. Slik som Liss i Asylet valgte å bli den stumme. For man vet aldri når man skal stoppe. Når man har sagt for meget. Når nok er nok og du ikke lytter til ordene, men forteller for et skjødesløst publikum. Et nysgjerrig publikum som mettes raskere enn du tror. Historien om et liv, riktignok sensurert på mange måter. Jeg forteller en historie med mange ord, velvalgte ord. Spisset til for tungen og for tilhøreren, eller tilhørerne hvis de er flere. Nei som oftest er det bare en av gangen. En tilhører av gangen som blir fortalt en historie. Ordene fyller munnen og flyter ut ett etter ett, på linjen av kausale og logiske årsakssammenhenger med mennesker som har betydd noe i ulik form. Dette er ordene som er stappmette. Alle tingene og situasjonene som har hendt gjennom tiden, kryper inn i ørene på tilhøreren og historien har nå fått sitt eget liv. Feilkodet, tolket, analysert, glemt, ubetydelige, tvetydige, ambivalente, feil, utfyllende, enkle, primitive, naive er ordene som strukturerer historien. Historien er slik den er opplevd. Opplevelsen i et hode, av et hode. En kropp tenkt på en spesiell måte i tanker og kjent på kroppen som et arr. Historien hos den enkelte er slik jeg oppfatter den, ens egen. Noe spesielt, stingene dine er sydd annerledes på armen din, enn i pannen hennes. Noe bare den enkelte har følt, opplevd, kjent, hoppet på og i, druknet seg, badet i og dvelt ved. Ja. De historiene er de man forteller, de man vil fortelle om, historiene andre må si noe om, gi deg deg selv tilbake til deg. Du må finne historien din i andre. bli kjent. Ha! Ja. Til en viss grad. Men historien er mer enn dette. Alt skulle tilsi at dine velartikulerte ord er mer enn bare snakk for å bli kjent. Mer enn underholdning. Mer enn prestasjon. Du sier det for deg selv og for tilliten, for å kontrollere tanken om deg selv. Kontroll er alt. Du vil støpe, forme, gnukke og gni, blankpolere historien din. Være et sosialt eksperiment det ene øyeblikket og tilgjengelig i det neste. Men historiefortelling er en snodig sjanger, for de du tror er mennesker du finner deg selv i og i et sårbart øyeblikk kaller vennene dine, avslører deg raskere enn du tror. Arret er mer enn snakk. Noe du oppdager etter hvert som publikummet avtar. Etter hvert som tungen din blir butt og ordene har mistet sin potensielle sjarm er historien bare noe du serverer hvemsomhelst. Du er avslørt. Det blankpolerte ordvalget ditt er gjennomskuet. Ordene er stappmette. Historien om et liv er ingenting. Og ja, det kan virke som et paradoks at det jeg mener er en relativt enkel antydning om individets egne opplevelse og subjektets evne til å fordre et dypdykk i psykoanalysens lettfattelige entotre metode, forkastes. Nei. Det virker ikke som et paradoks, det virker som den nødvendige slutten på noe som må forkastes og tvinges til sin slutt. Snakket. Historien og ordene som stappes inn i klær fra pepper og øl fra garage må kveles og fjernes fra butikkvinduet.