monstertapt.

Tekst er for loosers.
Kroppsspråk er alt. Ånden er alt.
Kroppsånden i så måte. Med blonder
på. Skrittet. Skrittene i tretrappen sitter fast i
kroppen din. Du utforsker skrift med sang på.
Du synger og skvetter når du hører at stemmen
er din,den er løgnaktig som skriften som ligger
under. Ånden synger om kroppen. Men det blir feil.
For skrift er for loosers. Et trangt skap med
med en knirkete dør. Minner sitter fast i kroppen din
og verker når du vil synge om følelser. Skrive ned
følelser. Formidle følelsen av virkelighet. Formidling
er for loosers, jeg vet, jeg har gått kulturformidling.
men jeg synger ikke om det av den grunn. Jeg går
under en kategori jeg ikke kjenner skjortermene til.
Det dimrer. Og jeg befinner meg på samme liste
som tørkletrynene.Ikke heng deg opp i det andre sier
- sier andre. jeg er altfor glad i andre. Jeg henger meg
opp i det, søker sinnsro og lever hemmelig.

Jeg får høre at min kategori er meg verdig, når jeg blir flau over at
mister Øye setter seg ned iblant oss og synger, uten å si noe, om
følelser. Han gjemmer seg bak brillene som kaster sorte skygger
over ansiktet hans. Jeg tror jeg vet noe. Stirrenedibakken-flau.
Når jeg stirrer asfalten svart tenker jeg at det er greit, for gitarsynging
og bål er for loosers. Jeg hadde gått om jeg hadde kunnet. Hvorfor
går jeg ikke ? Det begynner å bli mørkt.
Vi drikker opp vinen til masterstudenten og kaster ballen i kurven
og hører på erlend som synger om følelser. Det er lagd en park med gress.
Men vi kan ikke sitte på gresset før det har fått vann nok til å la følelsene gro.
Gresset trenger hvile står det malt med store, rød bokstaver. Det er sommer
og det er varmt og jeg hadde gått om jeg hadde kunnet. Dette er feil.
Skriften på kroppen er løgn. Natten har sneket seg inn på plassen, bak ryggene våre.
Men vi sniker oss lett på tå vekk og djen skjønner hva jeg mener.

Vi trenger alle hvile, gresset, Erlend Øye og jeg.
Tekst er for loosers, ikke for oss andre.