det blir så mye at jeg vet ikke hvordan jeg skal få med alt,
få sagt alt. bli alt. i kraft at vi er i samme samtale, sier de
samme tingene, bruker de samme ordene og har pauser
hvor en av oss ser ut i luften og tenker på hvordan man kan
maksimalisere ordene slik at man forstår hvor vanskelig det
er etter at man ser seg selv inn i øynene. Jeg mener, at du ser
meg inn i øynene. Jeg beklager. jeg kan ikke snakke lenger,
ikke om noen ting. selv om jeg vil si og beklage alt.
ordene lar seg ikke forklare og jeg snakker i
ufullstendige setninger, som ikke sier noe om meg eller deg
eller hva jeg vil ha ut av denne samtalen. dette er veldig irriterende.
Jeg forstår det, og jeg forstår min egen trang til å ville forklare alt
sammen, men i irriterende ufullstendige setninger, går ikke det.
tingen i seg selv er ingenting lenger, før hadde den hvertfall sin egen verdi,
nå er alt ødelagt og jeg lurer på alt. det er en kunst å utrykke seg tydelig,
jeg vil plassere alt, og ikke tenke at noe burde vært sant. Alt jeg skriver er
ikke sant, jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om det. Bare nå og her, slik
tiden krever det. Alt burde bli litt tydeligere. litt kraftigere, litt tydeligere. og litt
nærmere. Irriterende nærme og litt håndspåleggelse. Jeg så en gammel venn
i går, han fortsetter å gjemme seg, slik jeg alltid har sett ham.
men hos ham er det så tydelig alt sammen, så kraftfullt. det gjør mer vondt at
dere holder på slik, enn om dere faktisk viser oss dere, tenker jeg.
Mine to år i følelser for ham er nok ikke like vondt, som det de to
holder gjemt på. men jeg vet ikke noe
om disse to guttene. jeg kan ikke fortelle ham at han ikke behøver gjemme seg
for jeg husker fem år gamle minner, sånn som hvordan han så gjennom alt da
jeg stod der, grumsete i øynene, med en sammenkrølla lapp i lommeboka
hvor alle følelsene stod. det er så mye lagret i allt.fortsatt etter så mange år.
han er fortsatt tydelig for meg, men bare som en gammel venn. jeg kasta
lappen for lenge siden og nye mennesker er kommet til. jeg ser en fremmed
på gata, men kjenner ham igjen selvom han har solbriller på. Han vet ikke
at jeg bor her, men nå vet han. En gang var vi irriterende nærme og
det var nakent. vi var nakne og det var kaldt i rommet. Men ingenting
var tydelig den gangen og når alt blir grumsete, er det relativt lett å
overse det hvis du kommer over det på et annet tidspunkt.
det manifesterer seg som egenskaper og du kalles sjenert.
Hvis du bor her nå, blir alt rart, men jeg regner med at vi glemmer
etter hvert hushjørne, og slik strukturerer vi det vi trodde vi husket.
vitnesbyrd og håndspåleggelse er alltid uklart for historien. det har
kommet nye mennesker til, og jeg rygger alltid tre skritt bakover.
historien struktureres slik. jeg kan ikke putte alt inn her, jeg gjemmer
meg for dette. En ny en. en ny har kommet til. Men den nye forstår ikke
hvor irriterende nærme han kommer når han bryter spillereglene og
hvor vanskelig det blir for andre å forholde seg til min tunge pust
og hysteriske peisfyring, etter at du innførte nye irriterende
regler. jeg kan rett og slett ikke være med for jeg
vet ikke hvordan jeg skal få sagt alt.