Jeg vil ikke at ingenting ikke skal være som det ikke er.
For plutselig står man midt oppi det, midt i kjøkkenet,
midt i oppmerksomheten eller utenfor den. Midt i noe
man ikke vil være midt inni, og leser avisen for å lede
oppmerksomheten mot noe annet. For alt er bygget opp
og satt sammen av uhyre små, nøye proporsjonerte detaljer
og i dag satt jeg sammen tre tidsepoker jeg anser for døde.
Lagt øde for den saks skyld. Jeg fikk min ungdom på fest og
min student som formiddagslunsj. Alt er satt sammen og gjennom
disse små detaljene lever vi våre liv og anser oss enten fornøyde
eller misfornøyde. Jeg ser altfor vel proporsjonerte, enten de snakker
om musikk eller de oser misnøye med situasjonen på kjøkkenet som
gjør andre usikre. Spesielt en fyr, som av en eller annen merkelig grunn
har funnet det passelig å tro at de andre deltagende på det kjøkkenet,
er dummere enn han og at han med sin osende misnøye kontrollerer
noe han egentlig ikke selv forstår at han er en del av. Jeg har
gått i barnehage med flere av disse menneskene. Og jeg finnes i flere
fotoalbum. Jeg vil virkelig ikke være her. Være her som ingenting og
alt på en gang. Prøve å være rolig. Nei. Jeg vil ingenting med å være
her, derfor burde jeg heller ikke være her. Jeg er tom for misnøye, tom
for alt, men her står man midt oppi det hele og det vil være rent dårlig
oppførsel om man ikke oppførte seg. Svarte og spurte. Spurte om hvor
folk bor. Hva de gjør. Være høflig, dannet, gå på toalettet, hente en
ny øl, finne en ny sang. Spørre, tulle, le, så svare og si at ja jeg bor
her. Nei jeg jobber. Så usannsynlig kjedelig det er å være blant
historie som verken gir deg alt eller ingenting. Og det er ingen
som er berørt av denne omgangen. Av denne festen, denne festen
er som alt annet. Vi går like lite berørte fra denne festen som vi
gikk til den. Hvorfor spiller vi den samme musikken på de samme
festene etter fem år ? Det er ingen her som vet, bryr seg eller ville
blitt berørt om noe var annerledes, ingen bryr seg om at det skulle
eller burde vært annerledes. Bortsett fra at vi kanskje har noe å
snakke om neste gang vi møtes. Jeg vil ingenting med å være
her, derfor burde jeg heller ikke være her. Jeg vil ikke at
ingenting ikke skal være som det ikke er. Jeg syns det er
helt urimelig at du ber om en klem når du ikke engang
tør snakke en helt rimelig, uberørt samtale. Hvorfor i
all verden skal jeg klemme deg ? Jeg blir flau av deg
og arrogansen du kler på deg i samme rom som barndoms
vennene dine. Jeg burde si nei når du spør. Men jeg går ikke
uberørt fra det. Jeg går hjem og skriver det. Så hele verden
kan se. Se at jeg ikke burde være et sted jeg ikke ønsker å
være. Jeg vil ikke at ingenting ikke skal være som det ikke er.