Let my shoes lead me forward

Øyeblikkene med blasert kvalme
kommere raskere enn før,
så nesten alt for raskt.
Det virker ikke som om noen
legger merke til det. Det går
ikke ann å lese bøkene på samme
måte lenger. De leses bare til midten,
til de begynner å kjede meg. Slik alt
rundt, alt som setter sammen det
store, det hele, kjeder meg når vi
kommer i midten av det. Da oppstår
øyeblikkene som konstruktive minner,
som påminner deg om alt du vil unngå.
Alt som setter sammen denne følelsen
av det store , det hele, alt som setter
sammen følelsen av intet, av allt, uthuler
alle følelser du gang på gang tror du har.
Lydverket hermer bare etter Musikbyrån
og i midten, i midten der løses alt opp og
alt blir uviktig. til og med musikken er
utilstrekkelig. I midten. Vi kan ikke sitte
og lese bøker og bli rausere mennesker
samtidig, bli klokere mennesker, bli
mennesker som forstår mer. Et slikt
pessimistisk grunnsyn er et keitete
forsøk på å forklare det store intet
som tilsynelatende ikke gir deg svaret
på noe som helst. Eller det som gir deg svaret
på alt og Gud finnes. Kvalmen fordrer
til å finne barndommens skitne uskyld,
bære verdenssmerten på skuldrene og
tro at lyrikken kan utsi alt som ikke kan
sies. Øyeblikkene tvinger deg til å sove
til klokken tolv, stå opp, sette sammen
bitene av en hverdag, snakke sammen
bitene som gjør en samtale, snakke om
alt utenom at du er kvalm. sette sammen
myntene i handa som gir riktig sum på
varen du skal kjøpe, sette sammen øyene
som møter den som sitter der og skal ta
imot de varme pengene du har i handa. Sette alt
sammen, gå hjem og sette sammen drømmen
før du overnatter til neste dag. Jeg skal la vær
å snakke om alt i midten, du skal få titte i fred.
"Trenger du hjelp med noe ?"
"... bare si ifra hvis det er noe du trenger hjelp med "
Jeg møter blikket ditt hver gang, men jeg lovte deg
å ikke fortelle om alt som har skjedd før jeg kom på
jobb. Jeg har sure oppstøt når jeg bøyer meg ned for
å plukke frem en pose til det du har handlet.
Jeg kan forklare deg om alt som gjør at jeg ikke er
et annet sted. Hvorfor jeg ikke er et annet sted.
Hvorfor jeg er alene. Jeg kan fortelle deg om det
før du får posen din ?
Vi blir aldri rausere mennesker. Men vi kan sette
det sammen, sette sammen øyeblikkene slik at vi
kan tro på at vi blir det. Vi hvisker til tomme ører.
Vi hvisker til tomme ører. taus munn mot tomt øre
våte kyss hvisker. Er det slik det må gjøres ?
Hviske alt som ikke er? Er det ikke
nok med at man vet det selv ?
Vi hvisker til han i baren.
Gnir låret mot veggen,
stikker fingeren i halsen,
og tegner det med gulltusj på doen.