Det er vanskelig å presisere. Være presis.
Legge til rette for gode ord og milde tolkninger.
Det er vanskelig å legge en finger imellom, det blir
lettere å ta på seg ullgenser. Legge en ullgenser
mellom huden og utvendigheten. Huden og virkeligheten.
Jeg finner ingenting lenger. Alle klærne ligger i floker på
gulvet. Aker Brygge jobber ni til fire hverdag. Det er mange
som jobber ni til fire hverdag. Det er mange som tar båten til
Nesodden hver dag. Det letteste å presisere, er det som er rutine.
Hva som skjer hver dag, til samme tid. For det gjentar seg. Hver dag.
Det er det nærmeste man kan forklare noe helt konkret. Og penger.
Det er vel også det nærmeste vi kommer til presisjonen av verdier.
Av menneskelig dybde, eller det vil si, vår dybde stikker så langt vi har
penger til. Hvor mange tikroner får du plass til i navlen ?
Hvis Polaroid nå bestemmer seg for å slutte å produsere film, hva gjør
vi da for å fremkalle den ufremkallelige snapshot følelsen ? Øyeblikket.
Alt som er og forsvinner og egentlig ikke finnes etterpå. Stillstand, tidenstann.
Alt er ikke engang nok lenger og vi føler oss tomme, i underskogs rette forstand.
Kan noen gi meg bort ? Sette meg bort ? Gjerne i skogen. For all del. Eller slå
meg i magen så jeg fyller det som ikke er der ? Så jeg kan kaste opp på doen
og vite at det ikke trenger å være jeg som skal tørke det opp. Eller kanskje
det er nettopp derfor vi bruker tusenvis av kroner på å sirkle inn
blekket under huden. Pengene stikker hull på dybden i tomheten vår.
Eller nåla lirker seg vei under huden, og etterpå kan vi tenke på Maria Gripe
eller brødrene Løvehjerte. Alt kan være så meget fint og så meget
nok. Det har vel med innstilling. Føle et annet menneske. Bli et bedre menneske.
Eller la vær å konsumere og dø istedet. Men dette er ikke riktig presist nok. For
mener jeg den faktiske døden når jeg skriver om død ? Begravelse, lik,
blomster og våt lukt ? Det vi kaller Nangijala ? Men det er usikkert,
ettersom jeg enda ikke er død. Jeg har snart tusen kroner som jeg
skal pynte pent utover bordet, telle de tre ganger og gi til han som
skal skamfere huden min. Når alt eldes og tones ut i grått vil jeg
sikkert fortsette å pynte bordet med penger, og huske skyggen
bak steinbenken, bare at da har jeg allerede skamferte rynker og
hatt myntene i navlen for lenge. Du vet hvordan det lukter av fingern
etter du har stukket den inn der ? Lukten av tomhet. Og man lukter
som oftest langt mer når man har striper i ansiktet.Tattoveringspersonalet
har ikke råd til å ikke presisere. Så lenge du er over atten kanskje. Det har
vel med innstilling å gjøre. Eller rutine. Man kan alltid velge ordet som
passer, det behøver ikke bety at du lyver av den grunn. Du bare presiserer
på en annen måte. Alternativet er å holde kjeft og kjøpe tjenesten istedet.
Jeg skal holde kjeft neste torsdag.

Hvor er den fødte forbryter når man trenger ham ? På litteraturkveld på Mono?

Jeg får ikke lov til å leke med Jon. Vi er sammen alltid. Nå gjemmer ikke far fyrstikkene, så nå er det umulig å finne dem. Far tenner på en masse selv. Han tenner på alt det som er i peisen. Så stikker han fyrstikkesken i bukselommen. Jeg tok mors saks i sybordet og klippet bukselomme på meg og. Så fant jeg en eske bak den kassen bak der hvor do haddevært før det brente opp. Men da jeg stakk den i bukselommen gikk den tvers igjennom. Så nå går jeg og holder på den innenfor buksen så den ikke skal gli ned. Far sa Hva faen er det gutten går og holder seg på låret for. Så fant de fyrstikkesken. Mor gråt. Far gikk ut og smelte med døren. Sånn vil jeg også lære å smelle. Bestefar dunket. Så gjorde jeg i buksen for at mor skulle bli glad igjen. Men så klippet Lillesøster fingertuppen av seg da hun skulle sy dukkeklær av mors kjole, og så kom doktoren igjen. Lillesøster er alltid heldig. Jon er slem. Han vil jeg aller helst leke med. Far har lovet meg ris da, han er snill.

Jeg lånte kameraet til Marius.

Marius bor på Bygdøy,
i et hus ved siden av huset til Vidkun Quisling.
Dette er stua hans og katten som bor i huset.

Og tilslutt et bilde av meg.

.. det blir som å stikke nesen i en annen manns armhule. Som oftest svett.

Using white lies if we have to
It’s easy to forgive and forget it all tomorrow
I just pass by you, pass by me
My last way out and worst mistake tonight
Lying lips wont say my eyes give me away
Wont you please turn out the light
And I’ll follow you tonight

Det er måten de usynlige sniker seg
inn i min antatte virkelighet og blir værende
der som vaner, som andre synes er unormalt.
Ikke det faktum av at jeg ikke har hatt en orntli
kjæreste. Det som skremmer de er det usynlige som
strukturerer dager og timer for meg, uten at jeg helt
ser ut til å bry meg om hvorfor. Det er de usynlige jeg
forelsker meg i. Det usynlige som blir så viktig nettopp fordi det
ikke finnes så andre kan se det. Mine usynlige mennesker finnes
bare for meg. Jeg maler de opp, slik at de blir tydelige, litt kantete
streker, sånn som man tegner i barnehagen når alle streker blir
nødvendige for det arket. Det er jo ingen grunn til at strekene
ikke skal være der. Akkurat sånn som de er på arket. Og når man er
fem år er det ingenting som gir mer selvfølgelig mening enn ens egen
tegning. Jeg sier ikke at jeg har lissom-venner, jeg snakker faktisk om
virkelige mennesker som ingen kan se. For jeg nekter å vise de frem,
hverken for seg selv eller for at andre skal se den menneskelige brødbaksten
jeg har valgt å legge min elsk på. Jeg elsker alene. Usynlig. I mørket av dagen,
når alt lyset er slått av og lyset er blått. Det finnes valg. Valg å ta, velge å
ta hensyn til føleriet, følelsen av blått lys og mørke dager. Eller man
kan velge å plassere nye metaforer og sammenligne seg og plassere
seg inn i fortellinger man føler passer for hva man vil at andre skal fortelle
om en, i nye historier, på nye fester. Festene som binder hele Norge
sammen etter at halvparten av nittenåringene i dette landet fant det
for godt å gå på folkehøyskole. Jeg skal la vær å si noe om folkehøyskoler
som sådan, men konsekvensene virker så tydelig inn på historier du ønsker
at andre skal la deg være en del av. Jeg tar valg, og prioriterer mørke dager
fremfor lyse. Jeg må ta konsekvensene av folkehøyskolepraten på fest.
Jeg må fortelle om hvem jeg kjenner. Alle kjenner alle.
Det er den største konsekvensen.
Jeg må ta konsekvenser, men jeg sier ingenting om ingen.
For hvis jeg begynner å si noe om ingen, vil de usynlige strukturene i mitt liv,
bli til en fortelling om det unormale sett iforhold til hva noen andre tror er normalt.
Jeg lar meg være alene med deg. Jeg elsker alene og føler på føleriet alene.
Dette er valgene som jeg egentlig ikke bryr meg om.
Det er like ubetydelig som at noen bruker den hullete sida
av knekkebrødet når de skal smøre på Tine kremost. Det er
tullete, men av liten betydning. Egentlig mer sjarmerende enn
noe annet, om det så skal være noe. Et av valgene jeg tar er å
snakke høylytt om hvor dyre priser det skal være på månedskort
for kollektivtrafikk i Oslo, når man ikke får studentmoderasjon.
Det er normalt og får konsekvenser for alle. Jeg har ikke gått
på folkehøyskole og føler ikke at jeg skal ta konsekvenser
for å vise hvilke usynlige mennesker som finnes i livet mitt.

Arnulf var rund i kantene.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.