Det er så mange dager
som gjør vondt for så
mange. Det er enda
færre gode timer for de
mange som er jevnet
av et grumsete mørke.
De som er våkne om
nettene. De som sykler
om nettene og egentlig
bare ønsker å få ringt
til den som ikke er der.
få det til å gå rundt.
Bare få det til å henge
på greip. Alt som har et hvorfor.
Jeg vet ikke lenger hva
det er. Jeg vet ikke om
det er totalt mørke, eller
rett og slett mangelen av
det. Vi promoterer
hverandre og oss selv,
gjennom egenskapene
i hva vi gjør. Vi prøver å
være så vage i våre forventninger.
Være milde, forsøke å være
rimelige. Men jeg ville virkelig
ønske at han overnattet. Eller sa
tingene slik som de var. Kanskje mer
som de er. Tingene som de ER nå.
For de ER nettopp ikke. De er borte.
Jeg lot ham dusje og tilbød han en
brødskive. Hentet håndkle og såpe.
Jeg prøver å være god, men forventingene
er altfor vage. Han viser ingen tegn.
Han åpner ikke. Han blir ikke. Og han
er ikke jevnet av noe mørke. Det eneste
som jevnet han var omgangssjuken og
den ømme brekningsmuskelen dagen etter.
Det var dagen etter at han trengte en dusj.
Og paradokset i hva det skrives om her er
at jeg har totalt sluttet å bry meg.
Han er ingenting. Han blir bare så tilgjengelig.
så enkel for min funksjonelle vilje. Kukkhue
sier en til meg. Hun sier at han er et kukkhue.
Jeg ler av det. For han er ikke det engang.
Han er bare en å skrive om. Slik man kan skrive
om botanikk, veivesenet, eller eiendomsskatt.
Vi gjør hva vi kan for å få alt til å gå rundt.
Så jeg setter pris på de gangene jeg kan føle
på den samme følelsen jeg hadde da jeg fant frem
et sort håndkle og et par ullsokker fra skapet.