shitbiz.

Det som skjer om natten, skjer ikke lenger
om dagen. Det er et ganske enkelt skille.
Eller, som oftest velger vi å sette et skille der,
mellom natta og dagen. Og glemmer enten før
eller etterpå, før eller senere, nå eller da, hva
som skjedde. Det er to separate tider, som gir
oss evnen til å forstå tid og glemme ting som ikke
er nyttig å huske. Eller huske, for å forstå
hvordan tiden får oss til å glemme. Det er ikke
så vanskelig i bunn og grunn. Naturen har vel
gitt oss mennesker denne tidssyklusen for å
vise hvordan mennesket må tilpasse seg naturen.
I natt gråt jeg i søvne. Det oppdaget jeg idet et ord
ble sagt i telefonen og vi la på. Plutselig husket jeg
det dagen hadde glemt. og jeg forstod omfanget av
hva jeg hadde glemt. Sengen, dynket med vond smak
var gjennomvåt og skjør. Etter jeg hadde lagt på, forstod
jeg at tiden som sengevæter enda ikke er over og latente
minner kan utløses av bare et enkelt,tilfeldig ord og skape
et kaos uten like. Vi må ta imot det som blir gitt oss. og
hvis det er slik at natten skal pakke inn dagen og dagen skal
glemme natten, så får en vel prøve å se på dette som historien
som prøver å lage seg en begynnelse, midte eller slutt. Jeg gikk
ut av døra etter dette. Og begynte å lese en bok ved foten av statuen
av Theodor Roosevelt, ved Akershus festning, på side seksten står det
oversatt til norsk: Når det å være alene ikke lenger har noen mening og
med ett er blitt uproduktivt, må det opphøre, tenkte jeg om og om igjen,
men jeg klarte ikke gjøre slutt på min alenetilværelse, fikk den ikke til
å opphøre.Jeg hadde hele tiden et ønske om å opprette kontakt, men
hadde ikke lenger styrke til det, når jeg ikke engang hadde styrke til å
opprette kontakt med det vitenskapelige arbeidet mitt, hvordan kunne jeg
da tro at jeg var istand til å opprette kontakt med mennesker.
Side seksten gjorde seg godt på papiret. Det gir mektig mening det som
står der også. Men denne dagen skriver seg inn i historien som et
helt greit solskinn som sier at det er dag, verden får tildelt et nytt døgn, som
med utgangspunkt i majoriteten av menneskene en kan se fra der jeg sitter
ved foten av statuen, sikkert opptrer som et ganske naturlig og forventet forløp.
Etter natten kommer dagen og vi begynner på ny. Det evig nødvendige kretsløp
Jeg minnes hva jeg drømte, hva jeg trodde jeg hadde sagt og jeg ville ikke
glemme det som skjedde før jeg sovnet. Jeg ville ikke glemme fjortenårgamle
hanekammer og den dritafulle blitzeren. For de gir mektig mer mening enn
noen annen roman. Løsningen vil ikke familiene tenke på. Ingen vil tenke på
hva de tror er slutten på alt sammen. Og ikke våkne dagen etter, å gi historien
sin slutt kan være gitt en av naturlige årsaker. Ikke alt skal fortsette og huskes.
Noe må avsluttes kanskje selv før det har fått sin midte. Side seksten var
fortsettelsen av side femten og side sytten var avslutningen. Vi må ta imot det
som blir gitt oss, enten det kommer i form av mørke eller en jevne timer av døgnet.