Jeg er tilbake i det varme vannet.
togturen over fjellet var som når du
gradvis skrur dusjen over fra varmt
til kaldt. Det er en helt grei sammenligning
toget blir som følelsen av vannet, alt føles
litt kaldere jo nærmere ankomststedet du
befinner deg. Det var kaldblodig drama
der borte, og jeg er blitt varmblods og kan ikke
forholde meg til at jeg blir plassert i midten
av noe jeg ikke vil være i midten av.
Jeg tenkte at om du blander Witkin og Cecilie
Høygård med litt lunken pepsimax, så får du Tommy
Olsson i et klamt Safari. Ofte tenker jeg best alene.
Jeg er helt klart morsomst alene. Jeg vet enda ikke
om jeg har forstått konsekvensene av å ha vært der i
tre år. Konsekvensene av det dramatiske. Bevegelsen
fra varmt til kaldt og motsatt er en sirkulær bevegelse,
ofte kanskje en vond en. Sånn som når du lukter date-
parfyme og husker at klasse 9d var en dritt klasse. Det
går ofte veldig langsomt, det tok meg tid å forstå hva jeg
hadde blitt en del av, som jeg nå stod utenfor og ikke
skjønte en dritt av. Jeg er langsom. Derfor kan jeg
være en god venn,for det tar lang tid før jeg ikke gidder
mer, før jeg luter rygg og flytter fra byen. Jeg forstår
meg virkelig ikke på mennesker lenger, hverken de
snille eller dumme. Men, det varme vannet jeg bader i,
tillater meg å være selvsentrert, aldeles litt for lenge.
For det går så sakte alt sammen. Tankekraften,
åndskraften, lesningen,pustinga, alt som utgjør
det man må for å holde seg i livet. Sykdoms
tegnene har brukt lang tid før de ble synlige på huden,
lang tid før neseblodet ble kommentert midt på KarlJohan,
og så lang tid før han satt ved middagsbordet og kalte
barnet sykt. Selvom han har følt avsky så lenge.Sykelig.
Alle reiser beveger seg fra kaldt til varmt, eller fra
varmt til kaldt. Eller fra lunka til ingenting.
Fra ingenting til lunka. Alt som utgjør at man
holder seg i live kan være så mangt, men den
sirkulære bevegelsen ser ut til å bli lineær, helt
rett. fra et punkt til et annet i form av at vi husker
en linje som strekker seg fra date-parfymen til
slutten på alt som har vært ingenting i så mange år nå.
Jeg henger meg opp ting, som i det lineære årelange
forløpet. Det går seint, og ordene er tredd i gjørma.
Slutten kan skimtes. Fra ingenting til lunka.
Vi søker oss jo alltid mot varmen.