omsider vil de ønske at hun skal slutte
med alt det der. Ru nupper mot din ømhet.
Det bløte og myke kan sies på så mange måter. Du
kan knyte hånden din fast rundt min forfengelighet
Det er så mye som kan bløtlegges i sødmefylte ord,
men virkeligheten balanserer ikke på sødme eller
den romantiske klisjeen du tilpasser den. Du tilpasser
virkeligheten til ordene og gir løgnaktige bilder av
den verdenen du er tvunget inn i. Myke våte penselstrøk, du
kan skrive om kyssene og ømheten han bærer i sitt hjerte,
Men det blir klissete alt sammen, og det blir flaut hvordan
du snakker om bøker og Herman Hesse. Tidligere hørte jeg
på alt du sa og glemte at jeg hadde min egen verden som var
minst like bløt som din. Du var bare så mye dyktigere på metaforer
og språklige bilder enn meg. Du var flinkere til å lyve enn meg.
Du var flinkere til å tegne bildet av deg i myke toner og flokete,
men alltid, bløte krøller. Jeg var på randen til det stygge hele tiden.
Jeg leser verken verden bløt eller Anaïs Nin. Det er som å forestille
seg at tungen prøver å slikke en rett linje. Bløtlegg øyet hans med tungen
din. Jeg er nær. I nærheten. Ved den lange mannen som besvimte på badet
og haken spjæra, og kjæresten hans som tisset blod. De dro på legevakten
mens jeg sov på rommet ved siden av. Du vet ikke hvilke mennesker jeg
snakker om, og jeg vet ikke hvor du er. Jeg vet ikke hvordan du bløtlegger
alt nå, om du fortsatt tegner virkeligheten på en ekkel måte og om jeg fortsatt
vil føle meg dårlig rundt deg. Uten deg er verden fortsatt den samme. På randen
av det stygge. Du var alltid så klar på at du skulle skrive bok. Du hadde alltid
spise-konkurranser og ringte når du stod på kanten ved brua. Jeg gav deg alt.
Du fortalte alltid om hvor mye du gråt, men du gråt aldri foran meg. Da ville du
omsider blitt stygg og krøllene ville blitt harde. Og du ville aldri klart å male
over det igjen.