Mine venner og jeg vil gjerne
snakke om de store tingene.
Om livet, kjærligheten, døden
og havet. Det snakkes forbausende
lite om havet. Men jeg innser at hvis
vi skal få til å snakke om kjærligheten,
døden, livet og havet burde vi oppsøke
tingene der de er. Jeg har aldri snakket
med en begravelsesagent i hele mitt liv,
ikke en skipsreder engang.
Det nærmeste jeg kommer havet er båten
som går fra Fredrikstad til Strømstad.
Jeg er ikke noe glad i å bade.
Jeg har heller aldri snakket med en jordmor.
Jeg har aldri overvært en annen fødsel enn
min egen, hvis den kan medregnes. Og jeg
har heller aldri sett et dødt menneske. Jeg
har opplevd sørgende mennesker, mennesker
som har opplevd død eller tenkt mye på den.
Tingene der de er. Jeg var på et loppemarked idag
Der er tingene der de er, og livet i sin enkle form.
Gjerrige gamle mennesker. Enkle barn, kloke
tenåringer,innvandrere, utvandrere, foreldre, korpsfolk
og annet ræl som vil ha alt alle andre vil ha. Idet jeg
løftet opp en tekopp, ble den snappet ut av fingrene
mine, av en eldre dame med gåstol.Vi kan le vennene
mine og jeg, vi kan le av livet slik det er, ogsnakke om
de store tingene. Jeg har ikke lyst til å snakke med
noen av disse menneskene her. Jeg syns faktisk flesteparten
av de lukter ganske vondt. Er personlig hygiene noe
den enkelte innbiller seg? Noe må det være, for den
stramme lukten ved auksjonspodiet var ikke innbilning.
Folk i flokk kan være frastøtende til tider.
Vi kan skrive, vi kan kjøpe billige
plater, vi kan lage dj-prosjekter, vi kan
lage utstillinger, abonnere på aviser, vi kan
dø, vi kan spise majones, drikke kaffe, pelle oss
i nesa, ta bilder, gå på skole, kjøpe fine klær og
bygge lego. Eller vi kan la vær. Vi kan det så
godt alt sammen. Vi begynner å bli så jævla
gode på alt sammen. Eller bare tomme av alt sammen.
Jeg prøver å si store ord hver dag, slik at den kan fylles opp.
Idag snakket vi litt om kjærligheten, da vi
satt på et bord i gymsalen, hvor det var kake og
kaffe for femten kroner. Men vi får det ikke helt til likevel.
Det lukter stramt. For alt jeg vet er det jeg som brakte
lukten inn her. Likevel. Folk som ser tilsynelatende fattige
ut, har dype lommebøker. Dype navler med mynter i.
Svette hender og vaffel-lukt. Avslutninger er alltid vanskelig
å få til. Vi snakket mye om det da jeg var mindre, at forskjellen
på svensk og norsk tv, var at svenskene var så dyktige på avslutning-
ene sine. Ettersom jeg har sluttet å lese bøker, kjøpte jeg ikke noe
på posesalget til femtikroner.

jeg fikk denne i posten idag.

Det er så mange dager
som gjør vondt for så
mange. Det er enda
færre gode timer for de
mange som er jevnet
av et grumsete mørke.
De som er våkne om
nettene. De som sykler
om nettene og egentlig
bare ønsker å få ringt
til den som ikke er der.
få det til å gå rundt.
Bare få det til å henge
på greip. Alt som har et hvorfor.
Jeg vet ikke lenger hva
det er. Jeg vet ikke om
det er totalt mørke, eller
rett og slett mangelen av
det. Vi promoterer
hverandre og oss selv,
gjennom egenskapene
i hva vi gjør. Vi prøver å
være så vage i våre forventninger.
Være milde, forsøke å være
rimelige. Men jeg ville virkelig
ønske at han overnattet. Eller sa
tingene slik som de var. Kanskje mer
som de er. Tingene som de ER nå.
For de ER nettopp ikke. De er borte.
Jeg lot ham dusje og tilbød han en
brødskive. Hentet håndkle og såpe.
Jeg prøver å være god, men forventingene
er altfor vage. Han viser ingen tegn.
Han åpner ikke. Han blir ikke. Og han
er ikke jevnet av noe mørke. Det eneste
som jevnet han var omgangssjuken og
den ømme brekningsmuskelen dagen etter.
Det var dagen etter at han trengte en dusj.
Og paradokset i hva det skrives om her er
at jeg har totalt sluttet å bry meg.
Han er ingenting. Han blir bare så tilgjengelig.
så enkel for min funksjonelle vilje. Kukkhue
sier en til meg. Hun sier at han er et kukkhue.
Jeg ler av det. For han er ikke det engang.
Han er bare en å skrive om. Slik man kan skrive
om botanikk, veivesenet, eller eiendomsskatt.
Vi gjør hva vi kan for å få alt til å gå rundt.
Så jeg setter pris på de gangene jeg kan føle
på den samme følelsen jeg hadde da jeg fant frem
et sort håndkle og et par ullsokker fra skapet.

shitbiz.

Det som skjer om natten, skjer ikke lenger
om dagen. Det er et ganske enkelt skille.
Eller, som oftest velger vi å sette et skille der,
mellom natta og dagen. Og glemmer enten før
eller etterpå, før eller senere, nå eller da, hva
som skjedde. Det er to separate tider, som gir
oss evnen til å forstå tid og glemme ting som ikke
er nyttig å huske. Eller huske, for å forstå
hvordan tiden får oss til å glemme. Det er ikke
så vanskelig i bunn og grunn. Naturen har vel
gitt oss mennesker denne tidssyklusen for å
vise hvordan mennesket må tilpasse seg naturen.
I natt gråt jeg i søvne. Det oppdaget jeg idet et ord
ble sagt i telefonen og vi la på. Plutselig husket jeg
det dagen hadde glemt. og jeg forstod omfanget av
hva jeg hadde glemt. Sengen, dynket med vond smak
var gjennomvåt og skjør. Etter jeg hadde lagt på, forstod
jeg at tiden som sengevæter enda ikke er over og latente
minner kan utløses av bare et enkelt,tilfeldig ord og skape
et kaos uten like. Vi må ta imot det som blir gitt oss. og
hvis det er slik at natten skal pakke inn dagen og dagen skal
glemme natten, så får en vel prøve å se på dette som historien
som prøver å lage seg en begynnelse, midte eller slutt. Jeg gikk
ut av døra etter dette. Og begynte å lese en bok ved foten av statuen
av Theodor Roosevelt, ved Akershus festning, på side seksten står det
oversatt til norsk: Når det å være alene ikke lenger har noen mening og
med ett er blitt uproduktivt, må det opphøre, tenkte jeg om og om igjen,
men jeg klarte ikke gjøre slutt på min alenetilværelse, fikk den ikke til
å opphøre.Jeg hadde hele tiden et ønske om å opprette kontakt, men
hadde ikke lenger styrke til det, når jeg ikke engang hadde styrke til å
opprette kontakt med det vitenskapelige arbeidet mitt, hvordan kunne jeg
da tro at jeg var istand til å opprette kontakt med mennesker.
Side seksten gjorde seg godt på papiret. Det gir mektig mening det som
står der også. Men denne dagen skriver seg inn i historien som et
helt greit solskinn som sier at det er dag, verden får tildelt et nytt døgn, som
med utgangspunkt i majoriteten av menneskene en kan se fra der jeg sitter
ved foten av statuen, sikkert opptrer som et ganske naturlig og forventet forløp.
Etter natten kommer dagen og vi begynner på ny. Det evig nødvendige kretsløp
Jeg minnes hva jeg drømte, hva jeg trodde jeg hadde sagt og jeg ville ikke
glemme det som skjedde før jeg sovnet. Jeg ville ikke glemme fjortenårgamle
hanekammer og den dritafulle blitzeren. For de gir mektig mer mening enn
noen annen roman. Løsningen vil ikke familiene tenke på. Ingen vil tenke på
hva de tror er slutten på alt sammen. Og ikke våkne dagen etter, å gi historien
sin slutt kan være gitt en av naturlige årsaker. Ikke alt skal fortsette og huskes.
Noe må avsluttes kanskje selv før det har fått sin midte. Side seksten var
fortsettelsen av side femten og side sytten var avslutningen. Vi må ta imot det
som blir gitt oss, enten det kommer i form av mørke eller en jevne timer av døgnet.

Ja. Det skjer jo igjen og igjen.
Fordi det er så enkelt å velge å
være alene om det, tenke på det
føle det og være i det. Føleriet
har blitt så tilgjengelig. Så lett,
så greit, så almennt. Sykelig-
gjøring av helt vanlige følelser.
For det skjer jo om og om igjen,
at vi kjenner på følelsene og
tror vi er syke. Derfor har jeg
sluttet å føle på alt sammen
og gjort det tilgjengelig på
flickr istedet.

Jeg blir kvitt den anstrengte følelsen når jeg vet at

det finnes flere bøker av Jan Stenmark