Me and My dog.

fullkommen.

slik det er blitt nå gjør det stadig vanskeligere å komme nærmere hva en tror en vil si. slik er det blitt nå særlig nå, her. Her på veien hjem. Jeg spiser en kake på vei hjem. Jeg spiser nesten aldri kake. Jeg spiser kake i familie selskap, men aldri ellers. sist spiste jeg kake mens det ble sunget salmer.

salmekake som smaker blodklubb.eller lever, eller bare følelsen av kjøttet

min amerikanske tante forbereder til middagen 2.juledag. men her, nå,

på vei hjem er det høyst unaturlig for meg å spise kake.
til dels i det hele tatt å nevne det.
jeg snyter meg med servietten og det kommer blod på papiret og i trusa.
jeg spiser opp kaka og går rundt hjørnet med høye skuldre. i dag drakk

jeg tre øl og fortalte en gammel historie. Om en som ikke brydde seg

om de han trodde på og la hånden på henne han trodde var til for hans

hånd og midt oppi alt sammen glemte han at han skyldte henne noe.

Jeg fremstiller ham med råtne hender. Jeg trodde jeg hadde glemt den

historien.avkastningen av historiene du forteller gir ikke den beste
fortjenesten. Rundt hjørnet er det noen med mye parfyme men

ingen lukt som kan minne meg om noe annet. hvorfor lukter ingen

av gamle minner? jeg tørker meg med resten av servietten, men

den duger lite. Full av blod og kake. det er alltid historier på vei hjem.

men jeg glemmer dem i det jeg skvetter av en mann som roper fra

verandaen sin. Han snakker med seg selv. jeg fortalte gamle historier

i kveld men lukter ingen minner. jeg er litt redd hver gang jeg går hjem

alene, det er nok fordi flere har fortalt meg at man skal være det.
her i Oslo, sånn på kveldstid, gjennom grønland, opp tøyen til nedre

kampen hvor ingenting lukter av gamle minner. så jeg går hjem. Nå som

alltid. alltid litt redd. For det knirker hver gang vi går den samme veien,

med våte sko og blodsmak i munnen. Det blir trangt, sier vi om den

byen vi bodde i før. Ja. Det blir trangt. Litt kleint lissom. Ja.
Jeg har aldri skjønt hva kleint betyr. Mhm, trangt lissom. Jeg står

på samme sted, det knirker idet jeg graver skoen ned i gjørma.

Alt er fortsettelsen på noe som ikke ender på samme sted. Jeg

er vant med våte sko, det er ikke det, jeg blir kvalm av kaka og

kaster den brune klumpen i veikanten. Like seig som gjørma på skoa. den
ligner på noe som det som ligger igjen etter at den ekle jenta spydde

i et vinglass. og jeg går veien som gjør at jeg ender på det samme sted

hver gang. Jeg kan bare tre veier utenat, og jeg går bare disse. Ingen

andre. Jeg må gå ned til jensBjelkes gate for å komme meg fra del en

til del to, den gata som akselHenie knyttet sammen, med norsk feelgood

film.og Oslo blei flaut og de enkle sjelene som trodde de representerte

noe tilnærmet lik undergrunnen, var flauere enn en nils anker i store bukser.
Jeg kan ikke gå andre veier, det knirker og du har aldri sett
meg flauere. Det finnes ingen spenning, anspenthet eller krumme ord
mellom oss. Selv om jeg så gjerne vil, og samtidig fortelle deg om
enda mer eksperimentelt teater.
Slik det er nå, er det blod i trusa og
ikke så veldig lenge til neste salmekake.

Jeg har en mormor

som sier til min mor

at jeg ligner Eli Hagen.

På håret.

Sefi Amir

la oss tru på teateret.

tru på teateret!

jeg lurer på om jenslekman veit
at folk kan velge å ta livet av seg
og skrive hans tekst i brevet med
farvel. han har ikke skyld idet, men
jeg lurer likevel. ikveld blødde jeg nese
blod og gikk med verdens korteste skjørt
opp bibliotekstrappa, drakk øl av tykke glass og utvekslet
nummer med en som liker mennesker like
lite som meg. jeg skua bort på ei som flørta
og jeg ga henne dårlig samvittighet, men det
vet hun ikke før imorgen. Vi var nostalgiske
og hun klemte minnene tilbake i armen min. og
vi snakka om at vi kunne kjøre bil tilbake og vi tenkte
begge, riktignok hver for oss, at da ville alt bli bra igjen.
oss to tilbake til samme ølsteder. men vi flørta begge to
og fikk nye numre. Jeg klarer ikke fortelle henne det hun
får høre av alle andre og jeg går hjem alene.
Men kanskje jeg kan få fri fra jobben og vi kan kjøre tilbake
og da kan alt bli som det var, før alle nye numre og enkel flørt
i den jækla svære byen som ikke vil at du skal snike på t-banen.

ill do the fashion yoga og leser Øglænds dikt samtidig.

Eg skal aldri skrive dikt meir.

Eg skal aldri skrive dikt meir, fordi dikt i sjølve sin natur

er forskjønning og forsimpling, fordi diktet ikkje kan halde fast

noko verkeleg utan å forskjønne eller forsimple det, utan å lengte

etter noko anna (som det heller ikke trur på).

Eg skal aldri skrive dikt meir, fordi dikt i sjølve sin natur unndrar

seg røyndommen, nektar å forhalde seg til det verkelege.

Av alt som er uverkeleg og løgnaktig, er diktet det verste.

Fordi diktet ber seg i ein draum om noko sant og ekte

som det ikkje kan oppfylle: dermed blir det dobbelt usant og

uekte

Eg skal aldri skrive dikt meir, fordi diktet lovar meir enn det held.

Iallefall skal mine dikt ikkje love noko, ikkje

skjønnmale noko, ikkje synge vent og løgnaktig om noko.

Mine dikt skal vere sørgjeleg prosaiske.

Ibsen was a hipsterkid.

Å, almenheten behøver slett ingen nye tanker.
Almenheten er best tjent med de gamle, gode,
anerkjente tanker den allerede har.

Det går alltid en svart mann av på grønland.

Jeg ser på hendene mine og tenker at en skal se den betente riften på tommelen som jeg fikk etter jeg skar meg på bølgepappen, at en må spørre hvordan jeg fikk det. peke på det, holde frem hånden min foran meg, vise det for meg, og så kan jeg fortelle at jeg skar meg på bølgepapp på jobben. Og snu hånden for å vise hvordan pekefingeren min har mistet en hudflenge. Den er rød, som om den viser det tynneste, ytterste laget som skiller lufta og blodet. Som en lyserød hinne. Den må man også kommentere. Jeg kan fortelle at jeg måtte ha plaster på selv om det ikke gjør så vondt, men på jobben gjør det litt vondt og da må jeg ha plaster på. Et sånn vanlig et, som jeg fant i skuffen bak disken. Også kan du kommentere skriften på hendene mine. Der huskelappene viskes ut litt etter litt. med såpe. Men de synes fortsatt som konturene av en kulepenn, og oppå den skriften har det kommet et nytt punkt jeg må huske, og det er å kjøpe bursdagsgave i bokhandelen. Det kan jeg fortelle hvis du kommenterer hendene mine. Jeg kan fortelle lange historier, om du bare kommenterer hendene mine. Det blir nesten som hånd spåing. Jeg kan fortelle historien som ligger i hendene, ikke fremtiden, bare fortiden. Det er vel sånn vi blir kjent ? arret på høyre lillefinger, om hvordan jeg brukte den nye lommekniven til å skjære et stykke tre i to. Men lommekniven var en slik som spenner seg innover i lukkemekanismen, og i spennet holdt jeg fingeren, og kniven sklei mykt, men raskt, inn i fingeren. Da klarte jeg ikke se lenger og mamma holdt blodhånden under springen. Jeg kan fortelle om den gangen mamma mente at de to små føflekkene ikke var ekte, og vi veddet fem kroner. Det kunne blitt så fint alt sammen om du bare kommenterte hendene mine. Slikt som ikke vises folk, skammens hender. Banale klisjeer om kjærlighet og varm skam, men det finnes i hendene mine, som en allegori, en utvidet metafor altså, på stakkarslig selvmedlidenhet. Det finnes ingen stolthet, eller viljestyrke her, det kan hendene mine snakke for. Men du må kommentere de, jeg kan ikke snakke om hjertet om man ikke kommenterer de. Balansekunst er overlevelseskunst. Lubne fingre prøver å trosse sin egen tyngde og slette sitt fokus gjennom rifter og sår. Og hvor patetisk er ikke dette? Jeg føler med deg, som har avmaktens reinkarnasjon av et monster kastet om dine føtter, det dyrker deg og vil at du skal se det.Jeg skrur av lyset nå, så du slipper å se mer. Vi slipper å se den svarte mannen som går av på grønland.

syndrom føkk.

ironisk struktur og alt det der

gjør at jeg gjentar enkelte ting

flere ganger. Den repetitive funksjon

har gjort meg nummen. And i dont

wanna belive that we live as

we dream....alone.

Det er kaldt og tomt inni. Men jeg glinser rød i ansiktet. Jeg kaver meg opp hver dag, slik at jeg er trøtt når kvelden kommer. Jeg begynner alle setninger med meg selv. Jeg ser for meg min egen begravelse og at jeg burde skrive en tekst om det. En tekst om at jeg er død. Jeg er varm i ansiktet, kanskje fordi jeg ikke drikker nok vann.

Tisset mitt er nesten brunt.
Jeg er trøtt når klokka er tolv, men jeg fortsatt like trøtt klokken ni dagen etter. Jeg går på do, spiser frokost, kler på meg og tar med meg sekken på t-banen. t-banen har fått nye vogner. Jeg prøver å stappe inn musikk. Det er morsomt når jeg hører på All Saints sin I Know Where its At, idet jeg går inn i skole område. Jeg syns også andre ting er morsomt. Sånn som den gangen jeg så den lokale tigger dama ta pause fra arbeidet, for å spørre jenta med rosene om fyr til røyken. De kjente hverandre og tok en pust i bakken. De sitter jo hele dagen, den unge jenta som solgte roser, hadde en grønn genser som det stod CREW bak på. Jeg syns slike ting er morsomt. Det er morsomt. Men jeg ler ikke. Jeg tegner her opp et bilde for deg, som tilsynelatende gir konturene av regelmessighet og rutine. Vel. Kanskje. Jeg vet ikke lenger. Jeg kaver meg opp litt mer på Blindern. Skolen altså. Leser kanskje to sider i estetikk boka, og drikker tre kopper kaffe fordelt utover en hel dag. Jeg får panikk og drar hjem. Jeg spiser middag med de to jeg bor med. Vi utgjør en fin mix. Der får jeg noe ro. Jeg leser Ibsen om kvelden, og som jeg nevnte, blir jeg ganske trøtt når klokken er tolv. Sengen er aldri redd, jeg legger meg i den slik den har stått siden morgenen, da jeg ikke redde den. Jeg tror det er rutine jeg prøver på. Jeg drømmer en del om natta, men jeg husker det ikke om morgenen. Men jeg merker jeg er sliten. Jeg er sliten og

tisset mitt er fortsatt brunt.

Jeg avtaler kaffe med noen jeg kjenner, og tuller mye og er aldri stille. Det er rare er, at det aldri er noen som spør hva som er galt når du snakker ustanselig, men de spør alltid om det er noe når du holder kjeft. Jeg tar alltid på deodorant om morgenen og pusser tennene. Jeg prøver å lage rutine her. Jeg tuller bare om meg selv og begynner alle setninger med meg selv og

jeg tisser brunt med rødt ansikt.

Jeg leser om Kant og foreleseren sier noe om farger og smaksdommer. Jeg tegner harde streker. Vi får avisen fra torsdag til fredag og vi leser den tre ganger. Alle leser den en gang hver. Med kaffe eller te til, ved det store trebordet på kjøkkenet. Her forleden fyrte vi i peisen. Foreleseren prøver å få oss til forstå, mens jeg skriver noe om at filosofisk estetikk is tha bomb bak på kladdeboka mi med blyant. Jeg slutter alltid å følge med på slutten av timen. Jeg slutter her.

Følelsesløst ubehag.

You try to feel but you can't wake up
You try to touch but you can't wake up
You're holding eyes and you don't wake up
Increase the size and you don't wake up
I do it backwards but I don't wake up
Try to reverse but I don't wake up
I sit astride but I still don't wake up
More than a second
When reading the newspaper
I felt the war
I felt her exposed position
I saw myself in the picture
And I
I took a cab there to hold her
I took a plane there to feel what she felt
You make me like charity

en dag vil biografien om
syndromet forfalle.
og alt du har igjen er
ord på papiret. gnag
over pulsåra slik de gjør
i fengsel, så går vi.

monster aka.

(morro)klovnen fra hælvete