svensker sier det på engelsk.

You say, lately I've been bothered by my friends
They need foregiveness
I need therapy, they say
Better lock up well before they come
With their prairs, and loaded guns
Better lock up well before they come
More than ten years to ignore, what they here for

folk tror på hva du forteller dem

Jag var lycklig, vilket var oförlåtligt, dels för att det
alltmer har blivit ett yrke för mig att förtvivla och dels,
naturligtvis, för att man inte skall bränna böcker, i alla
fall inte böcker som står undanstoppade i ett fuktskadat
hus på den skånske slätten
Dessa böcker skall istället glömmas bort, långsamt vittra,
organiskt inngå i det växande förfallet, tills de upptäcks
av en förbicyclande arkeolog som då kan utbrista "Kulturskatt"
när han finner att jag har Håkan Sandells samlade produktion
från vykortstrycket och fram in i oändligheten
Jag är avståndets vän - för nära kommer jag inte ens mig själv
Föreställ dig nu åter min vän i framsätet i bilen
Vi har stannat til precis intill Gullbergs promenadstråk
Regnet är närapå omänskligt, imma och fukt kryper långsamt
upp från marken för att bädda in oss, bilen, samtalet vi för
Han är inte cynisk när han påstår att jag skrivar samma dikt
om och om igen " Det är vad du kan" Jag önskar bara att hans
ärlighet hade varit mindre brutal, för visst är det så, att jag var
som helst kan återskapa en dikt som påminner om mig själv
Ändå inte, på ett avgörande sätt har han fel den brutale friåkeren

...

Jeg tror bare du elsker i ditt eget hjem.

I want to touch somebody

I want to take away their bad things for sure

I want to change their world

Just for the hell of it, just for the sake of it

Just cause I want it

And if I fall by the way-side

I am coming down with my hands tied

There is no fall after my pride

Just for the hell of it,

just for the sake of it

Just 'cause I need it

Just 'cause I want you

om alle tingene en lørdagskveld hjemme.

Om hvordan han gikk derfra. Om hvordan hun som alltid har bodd i det gule huset med nummer fem på, snakka om at vi nesten brente opp skolen i femteklasse, og hvordan det stod på forsiden av avisen. Hun og jeg har ikke snakket sammen på fire år. vi var bestevenner i ti. Hun er blitt så lik moren sin tenker jeg og drikker en øl til. Hun kommer bort og sier hun har snakket om meg, lurt på hvor jeg har vært, ingen har visst hvor jeg blei av. hun trodde jeg hadde reist for godt. Om hvordan alt for en kveld ikke er sant. Om meldinger som blir sendt midt på natten mens vi drikker øl og håper at alt skal bli bra igjen. Fortellinger fra han som vasker makrellitomat maskinen som forskyner hele Norge med makrellitomat.Han må av og til vaske leverposteimaskinen, men den lukter altfor mye så han nekter å gjøre det. Om ei som jeg heller ikke har snakket med på flere år, som jeg veit jeg liker, men som er altfor lik meg i sitt hele og har en annen bestevennine. om knærne våre som krøller seg sammen og sitter tett hele kvelden. knærne våre begynte å sitte tett for fire år siden, akkurat her. her hjemme. men du stikker som alle kvelder før og jeg kjenner igjen bevegelsen din og du kjenner igjen min og du rykker bakover. plutselig er det fem stykker fra klasse 8a i rommet, fem stykker som jeg ikke vil prate med. du bare ler, knærne dine rister mot mine. du vil ikke redde meg. slik som alltid før. du sier jeg kan komme etter, etter jeg har drukket ferdig, snakka ferdig, stikke på nachspiel, du kan komme dit, bare ring. jeg reiser ikke tilbake før seint imorra. jeg takker pent nei, og vi ler av at du aldri holder avtalene du gjør med meg. jeg vet det er siste gang jeg ser deg. så gikk han derfra. Om de to legestudentene på bussterminalen klokka tre, de reiser tilbake imorgen sier de. jeg tilbyr de en pastill hver og går hjem alene. alle tingene er så treffene her hjemme på en lørdagskveld. Jeg har fått klem av flere mennesker jeg ikke kjenner. alt blir som det var, men ingenting er sant. alt er så nøyaktig.så løgnaktig. hunden har fått en ny klump på magen og halter på det ene beinet. jeg gir henne nytt kaldt vann. alt blir så nøyaktig. særlig når man kan kjenne på klumpen og vite at noen snart skal dø.

He's very understanding,And he's so aware of all my situations. And when I stay up late,He's always waiting, but I feel him hesitate.

mitt liv som hund.

you be stupid

i'be booring

together it be

truckdrivers through

new york city.

You know the nearer your destination

The more you're slip slidin' away

opponentkommentar nummer to.

gjør det alltid litt vondt
hele tiden ? hvor blir det
hele av ? når er det man
skriver nok, både innvendig
og utvendig? når blir det
viktig for deg ? Diktene
som ekspriminterer med
lyd forstår jeg ikke. ekspiriminter.
hva jeg ikke forstår vet jeg jo ikke.
men ikke på samme måte som jeg
forstår følelsene til totusenogsju
poeter. koselig kunst. jeg blir
irritabel hver gang jeg tenker
på det du sa. at jeg bare liker
koselig kunst. når blir det viktig?
Du liker annen kunst, men du syns
da det er viktig ? følelsene og sånn?
Det er jo viktig. Paul Simon er viktig
når jeg står med kniven i handa. Slip-
slidin' away. Hvorfor tenker jeg alltid
på å ta livet av meg når jeg er sliten ?
hvorfor står jeg alltid med kniven i
hånda og noterer det med blyant etterpå?
Følelser og sånn. Det er jo viktig. Men er
det viktig at man skal kjenne på det hele
tiden? Når jeg er sliten kjenner jeg jo
nesten ingenting, nummen kropp, men likevel
henter jeg kniven fra skuffen. Den er skarp nok.
Jeg kan disse knivene, jeg kjenner det beste merket.
Slip'slidinAway er en jækla fin sang. Paul Simon
er jækla fin. Men hva med de stygge tannbruddene jeg
ville pådratt meg i fallet ned steintrappa. Vil det fortsatt
være koselig kunst ? eller typisk totusenogsju?
Jeg oppdaget en såå totusenogsju dikter, poet
kaller vi det kanskje nå til dags... Jeg oppdaget
noe jeg trodde ga meg en grunn til å legge kniven
tilbake i skuffen. Men han er visst oppdaget og
kritisert for lenge siden...karikert og oppblåst politisk
og jeg sitter med rosa neglakk på venstre hånd og kaller
meg venstreradikal av og til. Jeg er så sliten og det lukter
hvitløk av kniven. når nærmer vi oss tilværelsen ? Når vi
kjører truck på et lager og ser andre sjikt av samfunnet ?
dette er ikke ironiserende, for jeg lurer virkelig. Er det
når vi kan plassere oss i Bordieus smakshelvete ? Er det
når vi får skrive for klassekampen ? eller bare abonnere
på den ? når vi okkuperer et hus og skriver en akademisk
artikkel om det etterpå? Hvor blir snobberiet i erkjennelses
prossesen dannet ? Her jeg står med kniven ? Eller er det
når middelklassen prøver skaffe seg mening for sin
kapitalistiske selvfølelse? Meningskonstruksjon er koselig
og kunsten er vakker. Jeg er så sliten nå, kniven er skarp
nok til å treffe knokkelen. håndleddet med den viktigste åra.
kniveggen presses langs håndleddet.kan man ikke leke slik ?
jeg leker ikke. det er ikke tilfelle her. men detaljene er
ikke så viktig, for jeg er så trøtt. jeg plasserer kniven møysommelig
tilbake i slira i skuffen. og setter Paul Simon på for tredje gang.
Gjør det alltid litt vondt hele tiden ?

vi hadde diktet på kjøkkenet
hos AbsalonBeyer. Og nå som en av
oss flyttet nærmere hjem og den
andre av oss flyttet så langt bort,
kan vi henge det opp igjen.
uten Chicago-stil eller andre referanser.
Vi har jo ikke skrevet det, det vet vi
jo alle. vi hang det jo bare opp på
kjøkkenet i tiden inntil vi flyttet.
Vi trengte ikke mer. vi visste ikke
mer.


Jeg tror Gud vet
at det meste går av seg selv
og sover på det
i Glomma
Derfor tror jeg Gud er
fra Fredrikstad

Alt jeg har lyst til pluss noen populær-kulturelle referanser.

Alt jeg har lyst til trenger ikke være en liste

over verdensdeler. Det trenger ikke være det,

det jeg til enhver tvil vil kalle navlebeskuende livslyst,

livsglede om du vil. navle beskuende er et tulleord,

slik livslyst er. Det blir ofte mange tulleord.

alt jeg har lyst til er ikke å snakke engelsk med

australiere. Eller bli overrasket når jeg oppdager

at man kan ha masse til felles med andre kulturer.

Alt jeg har lyst til rommer egentlig ikke så mye.

Mest det helt uhåndgripelig og kjedelige.

Byr det deg imot ?

Kanskje aller mest av alt, så ville det vært fint å kunne

si, jeg mener skrive, det i setninger som inneholder et

objekt, verbal, stor bokstav og punktum. Alt jeg har

lyst til trenger ikke bety alt. Det trenger egentlig

ikke bety at jeg har så fryktelig lyst til å reise til

New York, når jeg spør min lengste vennine om

hun vil reise med meg. Men alt betyr at hun er

den eneste med god samvittighet,

eller en fordelaktig en, som kan fortelle meg

eller antyde, hvem jeg er, og kanskje den

eneste som tenker på å si ja det vil jeg, uten

et eneste forbehold, når jeg spør. Men dette

er ikke av alt jeg har lyst til, men jeg veit at

alt må være noe mer enn å stå i butikk. Alt

må være noe. Men alt er ikke her. Alt er ikke

hjemme. Alt jeg har lyst til er å kunne lære

meg å stå bro uten å knekke nakken.For alt

betyr ikke så fryktelig mye for meg lenger.

Snu deg bort

Eller med meg. Noensinne. Hadde jeg kunnet

hadde jeg stukket nåler innenfra og ut, ville

jeg kalt det omvendt akupunktur. Punktpresisjon

og presisjonspunkt. Jeg kan bli en levende

spikermatte. Jeg vet jo ikke om jeg liker deg

engang, eller om jeg bare er redd meg selv.

Det er kanskje en og samme sak egentlig.

Jeg har drevet mantra i nyansene, nå

tror jeg det er detaljene jeg har brydd

meg om. Jeg står og peller meg i nesa,

mens jeg studerer et par som slår opp

utenfor butikken. detaljene.

Se slik han tar på henne.

Jeg kan ikke se øynene hans.

Men jeg bryr meg ikke lenger

om detaljer. de blir så fort borte.

Snakker vi i store eller små bilder ?

Det er forresten ikke tydelig nok,

vi snakker jo bare i metaforer.

Hvor lenge skal du gå med dårlig samvittighet?

Vel...

Ikke se så brydd ut.

Jeg flytta.

Og fikk de nye buksene jeg har tenkt på.

Jeg har aldri likt speilet i gangen.bilvinduer

eller refleksjonen fra butikkvinduet.

Men her, hit hvor jeg har flytta kan

man hvertfall starte utsmykningen.

De har finere sko her i Oslo.

Alt jeg har lyst til har finere sko

her i Oslo og hva betyr det ?

det betyr ingenting lenger.

Det kan bety at alt jeg har

lyst til er ingenting.

eller at Alt er ingenting.

det blir så mye at jeg vet ikke hvordan jeg skal få med alt,
få sagt alt. bli alt. i kraft at vi er i samme samtale, sier de
samme tingene, bruker de samme ordene og har pauser
hvor en av oss ser ut i luften og tenker på hvordan man kan
maksimalisere ordene slik at man forstår hvor vanskelig det
er etter at man ser seg selv inn i øynene. Jeg mener, at du ser
meg inn i øynene. Jeg beklager. jeg kan ikke snakke lenger,
ikke om noen ting. selv om jeg vil si og beklage alt.
ordene lar seg ikke forklare og jeg snakker i
ufullstendige setninger, som ikke sier noe om meg eller deg
eller hva jeg vil ha ut av denne samtalen. dette er veldig irriterende.
Jeg forstår det, og jeg forstår min egen trang til å ville forklare alt
sammen, men i irriterende ufullstendige setninger, går ikke det.
tingen i seg selv er ingenting lenger, før hadde den hvertfall sin egen verdi,
nå er alt ødelagt og jeg lurer på alt. det er en kunst å utrykke seg tydelig,
jeg vil plassere alt, og ikke tenke at noe burde vært sant. Alt jeg skriver er
ikke sant, jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om det. Bare nå og her, slik
tiden krever det. Alt burde bli litt tydeligere. litt kraftigere, litt tydeligere. og litt
nærmere. Irriterende nærme og litt håndspåleggelse. Jeg så en gammel venn
i går, han fortsetter å gjemme seg, slik jeg alltid har sett ham.
men hos ham er det så tydelig alt sammen, så kraftfullt. det gjør mer vondt at
dere holder på slik, enn om dere faktisk viser oss dere, tenker jeg.
Mine to år i følelser for ham er nok ikke like vondt, som det de to
holder gjemt på. men jeg vet ikke noe
om disse to guttene. jeg kan ikke fortelle ham at han ikke behøver gjemme seg
for jeg husker fem år gamle minner, sånn som hvordan han så gjennom alt da
jeg stod der, grumsete i øynene, med en sammenkrølla lapp i lommeboka
hvor alle følelsene stod. det er så mye lagret i allt.fortsatt etter så mange år.
han er fortsatt tydelig for meg, men bare som en gammel venn. jeg kasta
lappen for lenge siden og nye mennesker er kommet til. jeg ser en fremmed
på gata, men kjenner ham igjen selvom han har solbriller på. Han vet ikke
at jeg bor her, men nå vet han. En gang var vi irriterende nærme og
det var nakent. vi var nakne og det var kaldt i rommet. Men ingenting
var tydelig den gangen og når alt blir grumsete, er det relativt lett å
overse det hvis du kommer over det på et annet tidspunkt.
det manifesterer seg som egenskaper og du kalles sjenert.
Hvis du bor her nå, blir alt rart, men jeg regner med at vi glemmer
etter hvert hushjørne, og slik strukturerer vi det vi trodde vi husket.
vitnesbyrd og håndspåleggelse er alltid uklart for historien. det har
kommet nye mennesker til, og jeg rygger alltid tre skritt bakover.
historien struktureres slik. jeg kan ikke putte alt inn her, jeg gjemmer
meg for dette. En ny en. en ny har kommet til. Men den nye forstår ikke
hvor irriterende nærme han kommer når han bryter spillereglene og
hvor vanskelig det blir for andre å forholde seg til min tunge pust
og hysteriske peisfyring, etter at du innførte nye irriterende
regler. jeg kan rett og slett ikke være med for jeg
vet ikke hvordan jeg skal få sagt alt.