mitt alt forlates etter tre år.

kolerisk og fornem

forlatt og glemt

børgen in my heart

Easy facts is real facts.

De som har rødt hår har arveegenskaper som var typisk for den keltiske rase, som vi fra vikingetiden har blandet inn i den norske rase. De blir solbrente, men ikke brune. Den norske rase har mange innslag fra andre folkeslag. Du kan være rødhåret og likevel være brun. Derfor - hvis du blir lett solbrent og lite brun, bør du bruke høy faktor. Hvis det er vanskeligere å bli solbrent og du blir lett brun, bruker du en lavere faktor. De som har brun hud som innvandrere/nordmenn fra Østen/Afrika trenger den sola vi har til å produsere D-vitamin. De behøver ikke bruke solfaktor.

Let me Be Your girlfriend Mister Salinger .

He never got mad at anybody.

People with red hair are supposed to get mad very easily,

but Allie never did, and he had very red hair.

Arven har innhentet meg. Over fjellet.
Vi sitter side om side. Han har brune hender.
Ikke skitne, men brune arbeidshender. Arven
har kommet over fjellet for å hente meg. Ærligheten
henger som et florlett teppe mellom førersetet og passasjer
sete i en rød volvo toførti som kjører sakte over fjellet, de to
som sitter der, stikker nåler gjennom det tynne forhenget, og
legger hendene forsiktig tilbake i fanget. En for en, presses
knappenålene gjennom og nålspissene kommer svakt tilsyne
på den andre siden. de er så små at du ser dem nesten ikke. små
usynlige, etsende stikk. jeg stikker. Arven min har gjort slik så lenge jeg
kan huske. stukket nåler i forhenget og kjørt videre. jeg har heller
stukket nålene i armen.vi er forskjellige slik, Arven min og jeg.
jeg syns det er lettere å presse nålen gjennom huden, da forsvinner
den og blir nesten usynlig. nesten usynlig i all huden og jeg kan
fortsette å sy sammen. du forstår, huden har sprukket
litt den siste tiden. ærligheten har spjæret huden på begge sider.
Arv og miljø har brukt lang tid på å finne gardiner til uthuset.
de endte opp med noen florlette, tynne gardiner som ennå ikke
er sydd riktig. Lagt opp med knappenåler. tilfeldigheter er ei min Arv.
Alt skal matche. For ikke å snakke om innredningen. Arv, miljø,
tilfeldigheten og nålene som stikker hull i ærligheten dekkes til med noen
utrolig flotte gardiner.

fellesgjeld

Samtaler i alle kroker og i alle hjørner, og han som kaller seg selv for et hudfarget fyrverkeri tenker på penger og at verden ikke vil gi ham hans tildelte porsjon flaks og medgift. Jeg forstår ham ikke, men jeg ser han har det dårlig. Og det verker.for jeg ser at han får brekningsfornemmelser når jeg sier at det kommer til å gå bra, og at han kunne hatt det verre. Han ser på meg med sorte øyne. Han ser gjennom meg med sorte øyne. Men han har aldri sett meg. Det hudfarga fyrverkeriet og jeg har kjent hverandre lenge. Vi ligner ikke, men vi har samme arv av sorte øyne og væskefyllte, sytende tanker om noe vi tror er problemer. Dette er vår arv. Dette er hva vi har. sammen. Han flytter blikket til hendene sine og jeg spør om hvordan det går. Penger. Problemet er penger, men jeg tror det er kjærlighet. Jeg har på meg to plagg han har kjøpt til meg. Vi sitter på en trapp. En t-skjorte og en jakke. Han kjøper alltid fine klær til meg. En sa til meg en gang at dere er som to versjoner av hverandre, det skremte meg. Men jeg ser det nå, et mannlig og kvinnelig produkt av samme arv. Sorte øyne og gullpenger, jeg ser for meg to sjørøvere.sjøverø sa jeg da jeg var liten. to sjøverøere. Hadde han sett meg skrive dette ville hans sorte øyne slutte å se gjennom meg, øyene ville se på meg med sin menneskelige forakt. Han tror ikke på kvinnelig skrift. Han ser forbi det. Forbi dette. Ettersom det man ikke tror på, heller ikke finnes og derav ikke kan sees, fordi det ikke er. Vi kjøpte en gave og satt oss på rådhustrappen og så på noen som skulle gifte seg. Det er her vi sitter nå. Monsteret og det hudfarga Fyrverkeri. Vi er enige om at når folk pynter seg så kler de seg så stygt. Vi ler. Vi ler av de som pynter seg… vi sitter der som to sjørøvere som ikke klarer le lenger. Gamle hoder. Han klarer ikke le. Han er sliten og han klarer ikke gjøre annet enn å sove. Jeg foreslår at vi går på helsekostbutikken og kjøper rosenrot, det skal visst hjelpe. Jeg leste om det i går. Han tror han er den eneste som sliter med å komme seg opp.han ser seg selv som ensomt tilfelle. Kjærligheten tenker jeg. like ensom som alle andre.jeg liker at han er selvsentrert. Han får det til. Og at han tuller med helsekosten. jeg liker ikke hans tunge skritt og slitne øyne. alt går så sakte. Jeg vet jeg ikke forstår, men jeg kjenner det.i min kropp.i samme arv. det hudfarga fyrverkeriet er trøtt og vi sier hadet…

i was once alone. But look now i've got moneyBags.

i tricked you suckers!

.

Because She's The Cheese

And I'm The Macaroni

So Why All The Fight

And Why All The Fuss

Because I Ain't Got No Dust

Yea, You Know I'm Getting Silly

vi dreper.

De spør om de kan ta på deg.ta på deg når de vil.

Hun strekker ut hånden og vil stryke deg.

du vasker gulvet med håret slik du danser sa

hun for å oppmuntre deg. Kan jeg virkelig få

ta på slik jeg vil ? jeg vil se hvordan albuen min

passer i øyet ditt. Er du min ?

du danser. Ser du meg slik ? er du min ?

fri for alt ? fri for deg selv ? fri for min hånd ?

Til for min hånd ? bevegelsen er for deg.

Jeg støtter hodet på albuen og ser på deg.

De tar på. Noen gav dem lov. Du er fri. De

rører ved oss og stikker paraplyspissen i

øynene.hvertfall slik vi ser det. Ser vi det

samme? engang ble vi enige om at vi så

det samme. Forlengelsen dreper. Du rører

og dreper. dødsangsten sjarmerer dødsønsket

til vellyst.Dette er meg,jeg gir deg et lik.

Død og din.Vil du røre nå ? først nå er jeg til

for deg. tilgjengelig for deg. jeg finner på alt

dette tenkte han da han gikk for å møte henne midt

på natten. jeg håper prestekragene i vinduet dør snart.

word up!

Å være ensom
Å like museum
Å hate
Å konfrontere
Å gråte
Å være alene
Å beundre
Å digge
Å sitte rak
Å høre
Å se på
Å være stille
Å lese
Å holde
Mens noen hører
Å klatre
Å spytte
Å glise
Å drikke
Å pynte
Å le
Å grine
Å vedde
Å knekke
Å prøve
Å juge
Å tenke
Å hviske
Å bli
Å studere
Å gre
Å feige ut
Å dra
Å bli borte
Å klø
Å pelle
Å kunne
Å fikle
Å knise
Å hoste
Å hoppe
Å falle
Å dø
Å forsvinne
Å scrolle
Å drukne
Å like
Å sende
Å blindes
Å trøstes
Å varmes
Å bygge
Å spikres sammen
Å vinne
Å vite (at man vinner)
Å minnes
gjentakelse og variasjon
Å dra på smilebåndet
Å forkaste
Å krangle
Å miste
Å savne
Å bruke
Å gjenvinne
Å prestere
Å bevise
Å gjenvinne kontroll
Å kontrollere
Å regjere
Å skoleres
Å bli flau
Å bli rød
Å brennes
Å sole seg
Å krible
Å tygge
Å skjære
Å skammes
Å ikke vite
Å gjemme
Å huske
Å glemme
Å nynne
Å ville
Å ikke få til
Å få andre til å forstå
Når de ikke forstår
Å tvinne
Å drømme
Å tvinges
Å trykke
Å presses
Å være utenfor
Å underlegges
Å prioriteres
Å konserveres
Å være ensom på museum…

Shake it Mr.Shakespeare!

My mistress' eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red than her lips' red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damask'd, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound.
I grant I never saw a goddess go:
My mistress, when she walks, treads on the ground.

And yet, by heaven, I think my love as rare
As any she belied with false compare.

monstertapt.

Tekst er for loosers.
Kroppsspråk er alt. Ånden er alt.
Kroppsånden i så måte. Med blonder
på. Skrittet. Skrittene i tretrappen sitter fast i
kroppen din. Du utforsker skrift med sang på.
Du synger og skvetter når du hører at stemmen
er din,den er løgnaktig som skriften som ligger
under. Ånden synger om kroppen. Men det blir feil.
For skrift er for loosers. Et trangt skap med
med en knirkete dør. Minner sitter fast i kroppen din
og verker når du vil synge om følelser. Skrive ned
følelser. Formidle følelsen av virkelighet. Formidling
er for loosers, jeg vet, jeg har gått kulturformidling.
men jeg synger ikke om det av den grunn. Jeg går
under en kategori jeg ikke kjenner skjortermene til.
Det dimrer. Og jeg befinner meg på samme liste
som tørkletrynene.Ikke heng deg opp i det andre sier
- sier andre. jeg er altfor glad i andre. Jeg henger meg
opp i det, søker sinnsro og lever hemmelig.

Jeg får høre at min kategori er meg verdig, når jeg blir flau over at
mister Øye setter seg ned iblant oss og synger, uten å si noe, om
følelser. Han gjemmer seg bak brillene som kaster sorte skygger
over ansiktet hans. Jeg tror jeg vet noe. Stirrenedibakken-flau.
Når jeg stirrer asfalten svart tenker jeg at det er greit, for gitarsynging
og bål er for loosers. Jeg hadde gått om jeg hadde kunnet. Hvorfor
går jeg ikke ? Det begynner å bli mørkt.
Vi drikker opp vinen til masterstudenten og kaster ballen i kurven
og hører på erlend som synger om følelser. Det er lagd en park med gress.
Men vi kan ikke sitte på gresset før det har fått vann nok til å la følelsene gro.
Gresset trenger hvile står det malt med store, rød bokstaver. Det er sommer
og det er varmt og jeg hadde gått om jeg hadde kunnet. Dette er feil.
Skriften på kroppen er løgn. Natten har sneket seg inn på plassen, bak ryggene våre.
Men vi sniker oss lett på tå vekk og djen skjønner hva jeg mener.

Vi trenger alle hvile, gresset, Erlend Øye og jeg.
Tekst er for loosers, ikke for oss andre.

monster arr.

Jeg vil slutte å snakke. Slutte å si noe som helst. Slik som Liss i Asylet valgte å bli den stumme. For man vet aldri når man skal stoppe. Når man har sagt for meget. Når nok er nok og du ikke lytter til ordene, men forteller for et skjødesløst publikum. Et nysgjerrig publikum som mettes raskere enn du tror. Historien om et liv, riktignok sensurert på mange måter. Jeg forteller en historie med mange ord, velvalgte ord. Spisset til for tungen og for tilhøreren, eller tilhørerne hvis de er flere. Nei som oftest er det bare en av gangen. En tilhører av gangen som blir fortalt en historie. Ordene fyller munnen og flyter ut ett etter ett, på linjen av kausale og logiske årsakssammenhenger med mennesker som har betydd noe i ulik form. Dette er ordene som er stappmette. Alle tingene og situasjonene som har hendt gjennom tiden, kryper inn i ørene på tilhøreren og historien har nå fått sitt eget liv. Feilkodet, tolket, analysert, glemt, ubetydelige, tvetydige, ambivalente, feil, utfyllende, enkle, primitive, naive er ordene som strukturerer historien. Historien er slik den er opplevd. Opplevelsen i et hode, av et hode. En kropp tenkt på en spesiell måte i tanker og kjent på kroppen som et arr. Historien hos den enkelte er slik jeg oppfatter den, ens egen. Noe spesielt, stingene dine er sydd annerledes på armen din, enn i pannen hennes. Noe bare den enkelte har følt, opplevd, kjent, hoppet på og i, druknet seg, badet i og dvelt ved. Ja. De historiene er de man forteller, de man vil fortelle om, historiene andre må si noe om, gi deg deg selv tilbake til deg. Du må finne historien din i andre. bli kjent. Ha! Ja. Til en viss grad. Men historien er mer enn dette. Alt skulle tilsi at dine velartikulerte ord er mer enn bare snakk for å bli kjent. Mer enn underholdning. Mer enn prestasjon. Du sier det for deg selv og for tilliten, for å kontrollere tanken om deg selv. Kontroll er alt. Du vil støpe, forme, gnukke og gni, blankpolere historien din. Være et sosialt eksperiment det ene øyeblikket og tilgjengelig i det neste. Men historiefortelling er en snodig sjanger, for de du tror er mennesker du finner deg selv i og i et sårbart øyeblikk kaller vennene dine, avslører deg raskere enn du tror. Arret er mer enn snakk. Noe du oppdager etter hvert som publikummet avtar. Etter hvert som tungen din blir butt og ordene har mistet sin potensielle sjarm er historien bare noe du serverer hvemsomhelst. Du er avslørt. Det blankpolerte ordvalget ditt er gjennomskuet. Ordene er stappmette. Historien om et liv er ingenting. Og ja, det kan virke som et paradoks at det jeg mener er en relativt enkel antydning om individets egne opplevelse og subjektets evne til å fordre et dypdykk i psykoanalysens lettfattelige entotre metode, forkastes. Nei. Det virker ikke som et paradoks, det virker som den nødvendige slutten på noe som må forkastes og tvinges til sin slutt. Snakket. Historien og ordene som stappes inn i klær fra pepper og øl fra garage må kveles og fjernes fra butikkvinduet.

Google-søket etter mørk galle resulterte i dette

i wish to speak of something other than me.

noen har ikke videre problemer med kroppskollokvier i Botaniskhage.

.om sommeren stappes jeg full av menneskeforakt og lykke

Diane Arbus

Jeg strikker når jeg er stresset. Eller mest når jeg er forvirret.
Jeg har ikke strikket siden i fjor sommer. Lappeteppet ble
ganske stort før jeg la det fra meg. La det fra meg og tenkte
andre tanker. Jeg har begynt å strikke igjen.
Det er en absurd følelse å sitte med ull i hendene,
mens perledråpene sklir på ansiktene der ute.
Jeg har ikke strikket siden i fjor sommer og tenker på
ansiktene der ute. Dette er min tekst og jeg kan skrive
hva jeg vil, men jeg gjør ikke det.
Jeg sitter med ulltråd i klamme hender. Det ervarmt.
Jeg liker å tenke i metaforer, og ser for meg at hver
maske er en tanke som nøster opp den neste.
Gamle tanker.
Sånn kan jeg skrive at lappeteppe egentlig er et enormt
tankekart, men jeg vil ikke skrive det.
Jeg vil skrive hva jeg vil, men jeg gjør ikke det.
Jeg har begynt å strikke igjen.

... akkurat som en hvilken som helst annen tekst

målet ligger alltid
der. innstinktivt i
oss. det er der. enkelte
vil bare ikke se det. hvor
vil vi ? hva vil vi med dette?
Hva vil du med meg ?

jeg savner deg. de delte ord stappet inni all tid
hvor du syns jeg var teit. jeg savner deg. jeg
savner at du syns jeg var teit. alt dette tenker
knirkehjerte mens hun går opp bakken. og presser
håndflaten mot de runde kulene på gjerdet. De må presses med
kroppsvekten hennes slik at det kalde metallet, det runde metallet
får plass inni håndflaten nedenfor vivalasveggis. Lengre ned i
bakken tenkte hun at hun savner hodet ditt. og at du alltid sa så
mange teite ting. lengre ned i bakken er også gjerdet anderledes.
hun ser opp på vinduene opp på veggen og lurer på om man ville truffet
gjerdet om man hadde hoppet. hun bruker tommelen og tar på gjerdet som
har topper av kaldt metall som ligner spydspisser. ja. hopper man langt nok
vil man spiddes. hun tenker, jeg savner deg.

.ikke på ditt ansikt, men på din maske vil jeg kjenne deg.
Karen Blixen

monster på vinflaske.

Lyden er konstant idet jeg kommer hjem og jeg
kunne ønske at setningene strebet seg etter noe
lengre enn dette. Lyden er stappet i ørene. Samtidig
som lyden speiler seg i prøverommet finner jeg gammel
tekst.

jeg legger meg ned under deg, under bevisstheten,
det er det jeg har blitt god på i min historie. At du
reagerer er ingenting du kan opphøye. Reaksjon
er det man har.Det er tomt hos meg. Noe som skremmer meg.
For sammenlignet med de fine menneskene du har med deg, i deg,
har jeg ingenting. Usynlig på alle måter. Jeg ser meg ikke som noe,
og derfor blir det vanskelig for meg å se meg som noe annet enn en man
slår seg ihjel med.Jeg vet du har mennesker som du er glad i.
Fine mennesker. Inni og utenpå. Uten meg. Fordi de blir snakket om
i så store størrelser, med slike måter å male virkeligheten som om
de aner en verden jeg ikke engang har sett.

Å lese gammel tekst er som å speile seg
ved siden av feil mennesker.
Noen står der og ser seg ved
siden av feil mennesker med
lyden stappet i ørene og jeg
kjenner vinflasken i magen.
fader ass jeg ser to kjipe venninner og jeg
tenker at de er K J I P E. Jeg merker min
familie og jeg føler meg som en leser av Ibsens
drama.Ironi. Ja. Dette er refleksjonen fra dansegulvet
slik jeg husker den. De er topp, mens jeg observerer.
på toppen av vinflaska og dansen.
Men jeg er en av folket.
jeg liker din kropp nå. Dansing. Du danser. Ja og øl sier vi.
Når vi virkeligheten nå ?

Eksamen 4 life!

(...) det språklige uttrykks godhet
består i at det er klart uten å være

banalt.

Klarest er språket når det består
av vanlige ord, men da er det også

banalt.




Aristoteles 4 ever!